7. jun, 2017

Litt av min troshistorie

Medvandreren min her på retreaten hadde forespurt en nedtegnelse av hva som førte til at jeg begynte å tro på Gud. Jeg skrev en side, og leste den for medvandrer. Nå poster jeg den på bloggen, ettersom jeg - som allerede nevnt - har et voldsomt behov for eksponering. Og litt for at det ikke skal bli så mye for dere å lese på fredag. Værsågod!

Hvordan jeg ble kjent med Gud

Dette er historien om hvordan jeg kom til tro. Man kan kalle det «å komme til tro». Man kan også kalle det «å gå fra forstanden». Disse to gikk hånd i hånd for meg, skjønner dere. Nå er det åtte år siden. Jeg var 21, og brukte mesteparten av dagene på meningsløst tidsfordriv. Våren 2009 hadde jeg en tilbakevendende følelse. Det var som om en Gud jeg ikke ennå kjente, fortalte meg at snart – snart, lille venn, vil du få svar på alt du lurer på. På den tiden visste jeg igrunn ikke at jeg i det hele tatt lurte på noe. Og disse svarene har vel heller ikke kommet, åtte år senere. Men jeg er på en vandring. Jeg skal ikke legge ut på en utbroderende og intrikat beskrivelse av alt som hendte i livet mitt i 2009, som førte til at jeg begynte å tro på Gud. Men jeg skal fortelle om den første, konkrete beskjeden Gud gav meg. Dette var på høsten det året. Det hadde skjedd merkelige, uforståelige ting i månedene i forveien. Jeg hadde tatt livsforvandlende valg. Og viktigst av alt – Gud var plutselig et element i livet mitt. Så den opplevelsen jeg skal dele, skjedde en dag jeg satt på toget. Jeg satt og ba. Det var ubesvarte spørsmål og forvirring som var tema for bønnen. Mens jeg satt der, stirret jeg inn i seteryggen foran meg. Der stod ordene «velkommen ombord», og «nyt reisen». Mens jeg ba min stille bønn, var det bare teksten «velkommen ombord» som var i synsfeltet mitt. Det var først da jeg stilte dette spørsmålet; «Hva vil du jeg skal gjøre?», at resten av teksten manifesterte seg for øynene mine. Jeg stilte Gud dette avgjørende spørsmålet. Og svaret jeg fikk, var: «Nyt Reisen!».

Denne opplevelsen er et nøkkelelement i fortellingen om min og Guds relasjon. Det er andre elementer som også er av betydning. Som for eksempel den første gangen Gud og jeg kommuniserte med fullstendige setninger, og ikke løsrevede enkeltord her og der. Jeg husker ikke når dette skjedde, men jeg tipper det var rundt omkring våren 2011. Jeg var på overnatting hos min bestekompis. Han lå og sov, jeg lå og mediterte. For det er i meditasjon at Guds stemme er tydeligst. I stillheten. Og denne natten brøt Gud stillheten, ved å føre en konkret samtale med meg. Jeg spurte ham hvorfor vi ikke hadde snakket sammen tidligere. Svaret jeg fikk, har enda ikke sluttet å forbløffe meg. For det han sa, var dette: «Men vi har snakket sammen før. Da du var liten, snakket vi sammen hele tiden. Det er bare det at du husker det som samtaler med pappa Frode!». Min pappa Frode er cirka like åndelig som en lyktestolpe. Det har jeg pleid å si. Men det er jo et element av «kontakt» der også – elektrisk kontakt. Frode går i kirken på julaften, og kaller gudstjenesten en «forestilling». Men i min virkelighet, slik jeg har blitt kjent med både Gud, verden og meg selv, - så fins det ikke noe som ikke er Gud. Dermed er det ingen andre enn Gud å snakke med, - de uendelig mange ansiktene på Gud. Jeg er spesielt glad i denne historien. Jeg er glad, mye fordi jeg husker disse samtalene som noe veldig fint, trygt og godt. Å bli fortalt at de fine minnene jeg har med faren min, også inneholder Gud, - gir meg en god følelse.

Man kan tenke på Guden/Universet/Kosmos som en kropp. En kropp med utallige celler. Hver eneste skapning, hvert eneste liv, er en del av denne kroppen. Det neste jeg skal dele, er en historie som bekrefter denne tilnærmingen til Gud. Iallfall gjør den det for meg. Dette skjedde sommeren 2011, da jeg for første og eneste gang deltok på Skjærgårdsfestivalen. Jeg gikk mye alene den uken, fordi de jeg var der med jobbet som frivillige mens festivalen pågikk. En kveld jeg gikk alene fra festivalområdet og opp til teltet, gikk jeg forbi tre unge jenter. De var kanskje rundt 13-14 år gamle. Mens vi gikk mot hverandre, sa en av dem til de to andre: «Skal vi si hei til Andrea?». Og nettopp det gjorde de. Alle tre sa hei. Jeg ble helt paff, og kunne ikke annet enn å si «hei» tilbake. Disse hadde absolutt ingen forutsetning for å vite hva jeg het. Jeg hadde aldri sett dem tidligere. Men i en virkelighet hvor vi alle bare er ulike deler på Guds kropp, - var det nettopp Gud som brukte et organ på kroppen sin, for å hilse på meg.

Det er selvfølgelig en rekke andre historier som har vært av betydning i prosessen med å bli kjent med Gud. Som for eksempel den første gangen klosterliv ble presentert som en mulighet. Dette var andre gang jeg hørte Guds stemme, og det var ordene «nonne» og «skilt alkoholiker» jeg hørte for mitt indre – som om disse to var alternativene mine. Dette ble sagt sommeren 2009, - og åtte år senere er det altså «nonne» som fortsatt klinger klarest. Enda jeg på den tiden trodde «nonne» var et bilde på noe annet, en metafor. Langt har jeg kommet siden den tid. Nå fins det ikke noe sterkere ønske i meg, enn dette - å avlegge de evige løfter. Og å leve som bruden til Guden. 

- Andrea Isabel