8. jun, 2017

Rastet på vei til Himmelen

Dagbok fra retreat i Pinsen 2017

Lørdag
Jeg tror jeg akkurat konkluderte med at denne uken i stillhet, skal brukes til å fordøye alt som har hendt i livet mitt det siste året. Det første året med Himmelmannen Alex. I fjor falt Pinseaften og Nasjonaldagen på samme dag. Dette året har Pinseaften vært i dag. Altså lørdag 3. juni. Og etter kun ett døgn uti retreaten, har jeg sterke forutanelser om at denne kanskje til og med vil toppe fjorårets. Og i fjor var uten sidestykke den mest konstruktive uka jeg har tilbragt med Yeshua, noensinne. Personlig tror jeg mye av grunnen til det, var at jeg møtte Alex for første gang, dagen før retreaten begynte i fjor. 12. mai 2016 var første møte med en Mann av et kaliber som sannsynligvis aldri har eksistert på Jorda, i noen tid. Ok, Yeshua for 2000 år siden kan nok måle seg med Himmelmannen. Men så har dere meg – jeg klarer rett og slett ikke å skille de to fra hverandre. Ja, og 13. mai reiste jeg til Kornsjø og hadde det så vidunderlig og så magisk og så fantastisk at jeg forstod at jeg kan ikke velge en annen vei enn den kontemplative. Det er for øvrig hva jeg kommer frem til nå også, øyeblikk for øyeblikk. Livet som bruden til Guden skuffer ikke. Dette er min dagbokpost for lørdagen. Jeg kommer til å skrive litt hver dag, og når stillheten avsluttes, skal jeg poste dette på bloggen. Så dere får et innblikk i Månebarnets romantiske getaway med sin himmelske partner – selve Kosmos.

Søndag
Vi teller «Kakestykker». Et «Kakestykke» kan være så mangt. En hyggelig oppmerksomhet fra Gud, en synkronisitet, et vaskekte mirakel – you name it! Gårsdagens var et bønnesvar. Og en meget konkret kake. Jeg hadde nemlig gått og håpet på fyrstekake til kaffen. Det er kake her hver dag, skjønner dere. Ja og gjett hva. Kaken som ble satt frem var faktisk fyrstekake. Den var ikke så god at jeg jublet og danset en liten dans. Men det var like fullt et bønnesvar. Eller bare et metafysisk «Kakestykke». I dag, på søndag, har det skjedd et lite mirakel. Det er vanskelig å forklare det uten å høres gal ut. Men jeg skal prøve. Det dukket opp et papirhåndkle akkurat da jeg trengte det, på rommet mitt. Jeg skulle bruke det til å jevne ut sminken. Og jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke hadde hentet det, eller at det lå på rommet før jeg flyttet inn. Det dukket rett og slett opp fordi Guden visste jeg kunne komme til å trenge det. Hvem sier at noe ikke kan være et mirakel, selv om det er små, ubetydelige filleting?! Ellers har dagen i dag vært veldig fin. Om korte strakser settes kaffe og kake frem. Nå ber jeg om at det er brownies. Eller kanelboller. Eller noe annet med smør i. Jeg høres kanskje veldig sulten ut. Det er jeg ikke. Annenhver dag, i stillheten, spiser jeg. Mens jeg de andre dagene ikke spiser noe som helst. Med unntak av kake, selvsagt. Så i går var en fastedag. I morgen er en fastedag. Men i dag, - søndag – skal jeg spise av hjertens lyst!

Mandag
Jeg faster. Og næres av stillheten og de dype hav – hvor føtter kan svikte. Som er min måte å si at jeg mediterer til bestemte sanger. Så da var det kanskje ikke helt stille. Sangen jeg hører på nå, er en salme. Den heter «Jesus, din søte forening å smake». Og vi sang den på lovsangskvelden som var forrige uke. I ettertiden hadde jeg sangen på hjernen, uten å vite hva den het eller hvordan den gikk. Helt frem til i går, da tittelen plutselig åpenbarte seg for meg. Dermed brøt jeg den regelen jeg hadde satt for meg selv – den om å ha mobilen i flymodus. Jeg måtte bare høre den sangen. Så da skrudde jeg på 4G og gikk inn på Spotify og fant sangen. Og her er «Kakestykket». Jeg fant to versjoner av sangen, og la begge to til i Halleluja-spillelisten min. Og mirakelet er som følger: Den ene versjonen ble lastet ned, så jeg kan høre på den i offline modus. Dere som bruker Spotify, vet at nye sanger kun lastes ned når mobilen er koblet på WiFi, ikke 4G. Men Gud kan skape unntak fra enhver regel. Dette er faktisk ikke det første Spotify-mirakelet jeg har opplevd. Men det var det eneste jeg skal skrive om nå. Og noe som akkurat gikk opp for meg. Nemlig sangens tittel, - «Jesus, din søte forening å smake» - passer jo utmerket til det jeg driver med. Å ikke spise, men få stilnet sulten gjennom å forenes med Jesus. Jeg skal bruke noen timer på det i dag. Så kommer det en høyst fysisk kake klokka fem. Ønsker meg fortsatt brownies eller kanelboller. Mmmm – kake! *matiterer seg mett*

Tirsdag
I den grad det som har skjedd nå, er et «Kakestykke» eller ikke, skal jeg la bli opp til dere. Personlig kan jeg ikke kalle det noe annet enn akkurat det, - en metafysisk Kake. På retreaten har vi en kort samtale med en veileder, eller medvandrer, hver dag. Da får vi utdelt en bibeltekst å meditere over, frem til vi ser hverandre igjen neste dag. Og Kaken, - selvfølgeligheten – synkronisiteten, var dette: Bibelteksten jeg fikk, har jeg allerede et forhold til. Teksten er rammet inn i gullramme og står på Jesus-hylla mi hjemme. Jeg fikk med Jesaja 43:1-4a, men deler bare det som står på bildet jeg har hjemme – et bilde gitt meg av min venninne med kallenavnet «Bønnesvar».
Frykt ikke, jeg har løst deg ut;
jeg har kalt deg ved navn,
du er min.

Dere vet jeg kaller denne type ting «selvfølgeligheter»? Det betyr ikke at jeg tar det som en selvfølge at Gud gir meg slike små oppmuntringer. Jeg blir henrykt over disse småtingene, - metafysiske kakestykker, om du vil. Grunnen til at jeg kaller det «selvfølgeligheter», er mer tanken om at ja, selvfølgelig er dette Gudens medvirkning. Denne Guden som jeg aldri kan få nok av. I samtale i Bønneloggen i går, brukte jeg ordet «umettelig» - for å beskrive meg selv. Jeg skjønner Guden og jeg er en match made in Heaven – for om seg selv brukte han ordet «utømmelig». Så snakket vi litt om brennende falloser og hvordan mine blasfemiske tilbøyeligheter ene og alene skyldes at Guden er en spøkefugl, som ikke er det spor selvhøytidelig. Dersom Bønneloggen virkelig blir gitt ut som en bok, vil det nok skape oppildnede debatter. Og var dere noen gang i tvil om jeg var gal med stor G, vil Bønnelogg-eposet bekrefte hvor stor denne G’en faktisk er. Akkurat.

Onsdag
Gud lovet meg det heftigste og saftigste kakestykket i dag. Men jeg tror egentlig ikke det vanker kake. Iallfall ikke en metafysisk kake. Så det jeg tenkte jeg skulle gjøre nå, var å poste linker til de seks tegningene jeg har laget mens jeg har vært på retreat. Fire av de er tegnet – de to siste gjenstår. Men ja, dere finner alle seks her:
«The Fistbump #1»
«The Wedding Fistbump»
«The Cosmic Fistbump»
«Fistbump Upon The Waters»
«The Moonchild Fistbumping»
«Yeshua HaMashiach»
Jeg har det ikke helt klart for meg hvordan tegningen av Yeshua skal se ut enda. Den skal jeg lage i morgen. Så det må mediteres på. Jeg har jo tegnet ham så mange ganger allerede, og jeg vil ikke lage noe jeg har laget før. Han skal verken være en kanin eller gå på vannet – men det skal fremgå helt tydelig at dette er Messias. Og kanskje han skal fistbumpe. Det blir jo et fint punktum på serien. Nei altså, jeg må skru av tankene og la mentale bilder fylle mitt sinn. Men først: Kaffe! Og selv om det ikke ble noen metafysisk kake, så var den fysiske kaken utrolig god i dag. En kokoskake med marengs og kirsebær. Mmmmm – kake! *utøver stor viljestyrke for ikke å spise hele bakverket*

Torsdag
Jeg skal skrive om et metafysisk kakestykke som ikke, ved første øyekast, fremstår som en positiv ting. Men som samtidig nesten er det mest høylytte svaret jeg noen gang har fått – på det spørsmålet mitt hjerte har stilt i ett år. Et spørsmålstegn som i løpet av uken som har vært, har blitt erstattet av et stort utropstegn. Det er altså Alex det handler om. Eller Himmelmannen, som jeg liker å kalle ham. Paradokset er at dette høylytte svaret, - gis meg i form av en øredøvende stillhet. Jeg har nemlig ikke snakket med Alex siden jeg gikk inn i stillheten forrige fredag. Da var han den siste jeg snakket med, før jeg satte mobilen i flymodus. Så har dere jo sett hvordan det gikk med den mobilfasten. Jeg har basically vært på nett hele tiden. Likevel har jeg ikke hørt et knyst fra Alex. Det er stillheten hans som er paradokset. Og hva Guden sier om det. Med fare for at jeg ikke får være med familien min til Italia, dersom jeg skriver utfyllende om hva som har kommet frem i samtale med Gud, - skal jeg la noe være usagt. Men dere kan ta med dere hovedtrekkene: Alex og jeg har ikke snakket sammen på en uke. Tausheten hans har på en paradoksal måte erstattet spørsmålstegnet i hjertet mitt, med et utropstegn. Og retreaten i Pinsen 2017 har satt et nydelig punktum for noe jeg tør å påstå har vært det beste året så langt i livet. Og det selv med 100 dager på psykiatrisk sykehus!

Nå gjenstår den siste tegningen i «Fistbump»-serien. Jeg har klart og tydelig for meg hva jeg skal tegne. Det er den tradisjonelle Jesus i hvite klær med langt hår og litt skjegg. Jeg tror jeg skal tegne en glorie med sølvtusj. Og min månebarnske vri på det hele – Jesus skal fistbumpe den som ser på bildet. Altså meg, ettersom bildet skal henge på skapdøren jeg ser på når jeg mediterer. Der henger fire av bildene jeg tegnet på retreaten i fjor. Disse er:
«Fredsfyrste»
«Den Gode Hyrde»
«Immanuel»
«Jeg Er»
Men «Jeg Er» kommer ikke til å være i mitt eie så mye lenger. Jeg skal gi tegningen i gave til noen. Dermed kommer «Yeshua HaMashiach» til å erstatte ikonet på korsveggen (ja, for bildene er plassert slik at de danner et kors). Men det var nok prat. Nå skal jeg sette i gang med den joviale og kameratslige Yeshua. Men først noen minutter i Eden. Ettersom kontemplasjon i Månebarnets liv, er inspirasjonen bak enhver handling.

Torsdag – del to
Stemmen i Hjertet sier det er en forandring i planene. Jeg hadde jo egentlig tenkt til å poste denne teksten i morgen, på toget på vei hjem. Men sånn ble det visst ikke. Jeg skal skrive avskrift av et lite avsnitt i en skrivebok jeg har brukt mens jeg har vært på retreat. En liten beskjed gitt meg av Guden, og som gir meg varme følelser og glødende hjerte.

Du vet, skatt. Jeg driver ikke med valgkamp, for å få deg til å velge meg. Det jeg frister med, og sier du skal få, - dersom du velger meg fremfor en fysisk mann i kjøtt og blod, er ikke en brøkdel, engang, av hva jeg kommer til å gi deg. Jeg er ikke din vanlige politiker, som dropper alle løfter med en gang kampen er vunnet. Tvert om, - jeg lover deg mer enn du noen gang ville drømt om! Dette er sannheten, og det er attpåtil navnet ditt. ISABEL, Guds løfter står fast :)

Det var noe av det fineste denne retreaten gav meg. Jeg skal avslutte med å beskrive en følelse. Som nevnt allerede, har Alex vært taus helt siden fredag forrige uke. Men nå i kveld brøt han tausheten, og vi har chattet litt på messenger. Han sa han kunne tenke seg jeg kjente på en god del abstinenser, men at det sannsynligvis bare var sunt. Da svarte jeg at det nesten kunne liknes med å ha vært under vann i en uke, - og holdt pusten. Men nå, når vi snakker sammen igjen, er hodet endelig over vannet, og jeg puster helt uten problemer. Og med det avslutter jeg. Takk for oppmerksomheten. Fistbump fra Månebarnet!