10. jun, 2017

Dype kriser - eller ikke

En ulykke kommer sjelden alene. Det er en naturlov, det. Mulig den kan tilskrives Murphy. Og jeg er i dyp krise. Man kan liksom ikke sveve på en sky av gode følelser over tid. Iallfall ikke når du heter Andrea Isabel. Og kanskje er krisene mine ubetydelige i det store bildet. Kanskje er jeg ekstra sårbar når det kommer til motgang. Og dermed får en negativ ting – eller to negative ting – ekstra stor betydning. Dere lurer kanskje på hva i alle dager det er jeg snakker om. Jeg skal forklare. Da jeg kom hjem i dag, etter å først ha sovet en natt hos min venn Philip, for deretter å ha en skvaldrekveld med bestevenninnen min, hadde det skjedd noe ukoselig i leiligheten min. Bildet som hang på veggen, det av Guds og Adams finger som møtes – som er det mest sentrale elementet i takmaleriet i Det Sixtinske Kapell, - hadde falt ned. Rammen var knust i fire deler. Glasset var heldigvis ikke knust, og bildet var like helt. Men det var uansett veldig leit å komme hjem til. Dette bildet har vært med meg i over fem år, og jeg liker hvordan det setter et gudommelig preg på hybelen.

Akkurat dette i seg selv hadde ikke fått så stor betydning, hadde det ikke vært for det som skjedde deretter. Nemlig dagens andre katastrofe. Jeg skal til Italia på mandag, skjønner dere. Og når man skal til utlandet, er det en fordel å ha oversikt over hvor passet ditt er. Men det har ikke jeg. Det er et stort mysterium, akkurat dette. Jeg kan ikke skjønne hvor det har blitt av. Jeg hadde det med på turen til Kiel med Alex i slutten av mars. Men nå finner jeg det ikke. Og tro meg, - jeg har lett gjennom alt som er av skuffer, vesker, lommer, skap, bokser, esker og hva enn man kan bruke til å oppbevare ting i. Det er ikke flere steder å lete. Passet er forsvunnet.

Så er jeg ikke Månebarn uten å være Månebarn. Som betyr at javisst, livet kaster litt av hvert på meg. Men jeg er en problemløser. Når det gjelder bildet som falt ned, har jeg bare satt bort rammen og hengt opp selve bildet på veggen, med sånn klistremasse som lærerinnen min brukte til å henge opp ting på tavlen, da jeg fortsatt var en skolepike. Det får henge slik helt til det faller ned. Det skjer, nemlig, - med sånn tavle-tyggis. Den slutter å virke etter en stund, og ting faller ned. Det vet jeg av erfaring, etter å ha hatt en hel vegg i den forrige leiligheten min, med egenproduserte tegninger. Jeg måtte alltid feste et par-tre tegninger som hadde falt ned, opp på veggen igjen, når jeg hadde sovet eller vært ute. Det var sykt irriterende. Til slutt gadd jeg ikke henge opp tegningene igjen, og litt etter litt ble bildeveggen avviklet. Bildet over er av nevnte vegg. Nå er bildene pakket vekk, og det eneste jeg har oppe av kunst, er Månebarnet. Det er et maleri jeg laget da jeg var 16, og gikk tegning, form og farge på videregående. Allerede da var hun et element i livet mitt. Men Reisen skulle ha det til at jeg glemte dette maleriet, helt frem til jeg flyttet for meg selv, til et sted hvor jeg kunne henge ting på veggene. Da dukket Månebarnet opp fra bak et skap hjemme hos moren min. Dette var i 2012, og Gal med stor G var i aller høyeste grad påskrudd. Dermed var dette bildet som dukket opp, en veldig hyggelig beskjed fra Guden. Men dette var en digresjon. Håper det går bra.

Når det gjelder passet, har jeg ikke annet valg enn å dra inn til byen på mandag, og ordne meg et nødpass. Det må jeg betale 450 kroner for, fikk jeg vite av den hyggelige damen på politivakta. Deretter må jeg ordne meg et nytt, permanent pass, - og betale 450 kroner for det også. Det er litt irriterende. Og jeg kan fortsatt ikke skjønne hva som har skjedd med passet mitt, og hvorfor det plutselig er søkk vekk. Menmen, da kan jeg i det minste få et pass med et bilde jeg er fornøyd med. På det som har forsvunnet, synes jeg øynene mine ser rare ut. Noen ganger, skjønner dere, er pupillen på det høyre øyet større enn på det venstre. Det er en MS-ting, og noe som henger igjen fra min opticus nevritt i 2011. Det betyr «synsnervebetennelse», og gikk i bunn og grunn ut på at jeg var blind på ett øye i to uker. Men det var også en digresjon. Jeg skal avslutte nå.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin kveld og natt. Det er hyggelig å se at det er så mange innom. Da må jeg gjøre noe riktig, når dere vil lese disse skriveriene. Jeg skal fortsette å rapportere fra en verden, et univers og en virkelighet som mange sannsynligvis ikke kan relatere til. Jeg håper dere får noe godt ut av å lese dette, likevel. Dere skal vite at jeg setter stor pris på dere, uansett hvor tause dere er. Og dere er i bønnene mine. Månebarnklem fra et litt oppgitt Månebarn. Nå skal jeg meditere. Så slutter jeg nok å være oppgitt. God natt!