11. jun, 2017

Ciao

På våren i fjor pleide Gud å gjenta det samme engelske ordet. Turmeric. Jeg ante ikke hva ordet betød, og av en eller annen grunn ville jeg heller ikke google ordet, for å finne ut hva han egentlig maste om. Men til slutt gjorde jeg altså det. Turmeric betyr gurkemeie. Det er et krydder. Et krydder som har mange gunstige helseeffekter. Det er blant annet veldig betennelsesdempende. MS er en kronisk betennelsessykdom. Det føltes veldig logisk å melde seg på et gurkemeie-abonnement. Det eneste problemet er at jeg aldri klarer å følge opp, når jeg bestemmer meg for å begynne å ta kosttilskudd eller annet som skal være helsebringende. Dermed hadde jeg et brett med gurkemeiepiller liggende på en kommode her hjemme, som jeg lenge har hatt som intensjon å spise. Hvorfor forteller jeg dere dette? Jo, fordi det var – av en eller annen grunn – under dette brettet med piller, at passet mitt lå. Tenk så utrolig lettet jeg ble da jeg fant det! Nå slipper jeg å dra til byen i morgen og ordne nødpass. Det viser seg at nødpass og gurkemeie har samme farge – oransje. Det var det Alex som sa, da jeg fortalte ham hvor jeg hadde funnet passet.

Jeg møtte ham i dag, forresten. Jeg har et vindu av tre dager, mellom retreaten og Italiaturen. Og jeg er veldig glad det passet for oss begge å møtes i dag. Jeg inviterte ham til å se på MS-bildene som står ved Rådhuset. Ja, faktisk. Det er seks bilder av ekte mennesker med MS, i deres hverdagsliv. Utstillingen heter «PS jeg har MS». Det er en hashtagg også. Jeg tror meningen med utstillingen var å fjerne det stigmaet som er rundt sykdommen. Å vise at vi med MS også er mennesker med fullverdige liv. Bildet av meg var det Alex som tok.

Vi var også på favorittkafeen min i byen. Den heter The Fragrance Of The Heart, og er en liten og koselig plass hvor folk med holistiske, meditative og alternative interesser samles. Tidligere var det mulighet for å henge opp plakater der, om for eksempel meditasjonsgrupper. Men jeg så ikke noe slikt i dag. Både Alex og jeg kjente på en god energi der, da. Jeg var så oppladet av Gud at jeg satt og ristet. Noen ganger skjer det. Jeg anerkjenner det som nærvær av Den Hellige Ånd. Uten at jeg helt forstår den biten av treenigheten.

Nå har jeg litt jeg må gjøre, før jeg lett til sinns og med gode tanker, - kan ta kvelden. Kofferten har moren min kommet og hentet, så den slipper jeg å tenke på når jeg drar til Gardermoen i morgen. Jeg skal være på flyplassen klokka 16. Og ja, det bør jeg kanskje nevne. Jeg tar med en rullestol. Enda MS er en fotnote, - et «PS» - i livet mitt, er jeg så hemmet av sykdommen at jeg nesten bare må gjøre det slik. Så slipper resten av reisefølget å hvile hver tjuende meter på grunn av meg. Gangfunksjonen har faktisk aldri vært verre. Jeg sendte en mail til den nonnen jeg er så glad i. Skrev at jeg veldig gjerne skulle snakket med henne. Men at det på nåværende tidspunkt nesten ikke er mulig for meg å gå fra t-banen til klosteret. Jeg skrev også at jeg har et lite håp om at Gud skal kurere meg på mirakuløst vis. Ingenting er umulig for ham. Det fikk jeg erfare i fjor sommer. Så det å ha kjent på hvor frisk jeg kan være, gir meg håp og tro om at jeg kan komme meg dit igjen, og denne gangen permanent.

Frem til det skjer, må jeg være takknemlig for at jeg i det store og hele aldri egentlig er syk. Jeg har ikke attakker, som sykdommen av og til medfører. Det er gangfunksjonen, i det store og hele, som er rammet. Siden jeg fikk MS i 2011 – på bursdagen min – har jeg hatt to episoder av sykdom. Det var synsnervebetennelsen høsten 2011. Som gjorde at jeg var blind på høyre øye. Heldigvis gikk det over, og nå ser jeg utmerket. Det neste som skjedde, var at jeg ble lam i høyre bein. Det skjedde i februar 2014. På min første og eneste tur over dammen. Jeg lå tre netter på et spansktalende sykehus i Miami. Ikke den beste opplevelsen jeg har hatt. Men forsikringsselskapet ordnet billetter tilbake til Norge, på business class. Det var en opplevelse i seg selv. Dere vet kanskje ikke dette, men jeg sliter med en ganske fæl flyskrekk.

Likevel setter jeg meg på et fly i morgen kveld. Turen går til Roma… tror jeg. Jeg har ikke helt oversikt over hva denne ferien vil bringe. Men jeg tror vi skal bo i nærheten av Napoli. I en villa med basseng. Mer detaljer kommer når jeg er trygt nede på italiensk jord. Buonasera, tutti!

- Pazzerello