13. jun, 2017

On the road

God kveld, kjære alle sammen. Et litt mer fornøyd Månebarn skriver til dere nå. Etter en natt og en dag her i pizzaens hjemland. Jeg sitter med laptopen i fanget, i baksetet av en bil som jeg tror heter «Sandero».  Moren min kjører bilen, og lillesøster sitter ved siden av henne, og styrer musikken. Takket være meg, og aux-kabelen jeg husket å ta med hjemmefra. Jeg har MS-blære for anledningen, og må på do hvert tiende minutt. Men bortsett fra det har jeg det fint. Vi er på vei fra Roma til en by i Napoli-bukta… tror jeg. Den heter iallfall Paestum. Der skal vi være noen netter, før vi setter kursen mot Pompeii. Den bestemmelsen ble tatt over hodet på meg, men jeg antar Pompeii er et sted man bør ha besøkt i løpet av livet.

Særlig jeg, tenker jeg. Fordi jeg helt fra barndommen av, har hatt en sær interesse for den historien. Altså historien om vulkanen Vesuv som hadde et dødbringende utbrudd over byene Pompeii og Herculaneum i år 78 eller 79 e.kr. Det som er spesielt med dette utbruddet, er at vulkanen spydde ut pimpstein, som la seg rundt kroppene til de uheldige ofrene. Der stivnet steinmassen, og dannet perfekte skulpturer av menneskenes dødsøyeblikk, når utgravere har fylt hulrommene etter kroppene med gips.

Ja, som jeg skrev – jeg hadde en merkelig interesse for emnet som barn. Jeg skrev til og med særoppgave om Pompeii da jeg gikk i 7. klasse. En slags forklaring for denne interessen ble gitt meg for noen år siden. Jeg var på en guidet meditasjon en kveld, som skulle åpenbare for meg noen av mine tidligere liv. Jeg fikk innsikt i fire forskjellige liv. Det første var faktisk livet til en romersk soldat, som prøver å få med seg en folkemengde - flyktende fra vulkanens kataklysmiske vrede.

Så skal det nevnes at jeg – i min katastrofeangst – alltid har «hva hvis vulkanen har utbrudd?» i bakhodet. Jeg har alltid katastrofer i bakhodet. Men i paradokset er jeg også veldig trygg på at Månebarnlivet ikke skal føre med seg død og fordervelse. «Du er lovet et liv uten smerte», sier Guden. I en sang jeg skrev. Jeg synger ikke. Men jeg skal dele sangteksten. Min stemme er vanlig skrift, Gudens er kursiv. Melodien er refrenget til «Jeg Vil Gi Deg, O Herre, Min Lovsang».

Du er Jesus, og jeg er forelska i deg
Du er Kongen, som sitter på din trone
Og jeg håper at jeg kan bli viet til deg
Da vil du se på meg som en kone

Å, mitt barn, ja du vet at det skal faktisk skje
Når vi gjør det, da gjør vi det på ekte
Vi blir mann og kone, og du skal få se
Ingen sjel kan vårt løfte fornekte

Tusentakk, halleluja, nå ble jeg så glad!
Er det rart, når jeg gir deg av mitt hjerte?
Kjære, fortsett med det, så vil livet bli bra
Du er lovet et liv uten smerte

Ikke lyrikk i verdensklasse, kanskje. Men det er en liten kjærlighetshilsen fra meg til Guden, og fra Guden til meg. Det bringer meg videre til den fantastiske kvelden jeg hadde med Yeshua da jeg skulle gå og legge meg i går. Med fare for å være utleverende og blamerende, skal jeg ikke skrive så mye om akkurat hva som skjedde. Men jeg kan skrive at det virkelig føltes som at jeg og Guden var på en ordentlig kjærlighetsferie. Noen ganger har vi sånne ekstra spesielle netter sammen, Gud og jeg. Og merkelig nok skjer det ofte på hotellrom at nettene blir ekstra spesielle. Ja, for vi er tross alt og faktisk mann og kone - med alt et ekteskap medfører(!)

Dit vi skal nå, skal vi bo i et hus med tre soverom og basseng. Jeg er litt usikker på hvor lenge vi blir der, før vi drar videre til Pompeii. Dere hører uansett fra meg. Bildet jeg legger ved, er meg i den lille boblen min. Eller hengestolen, for å være nøyaktig. Og ja, helt usminket. Bildet ble tatt i spaet i dag. Så får dere sikkert flere bilder av meg i søte Månebarnkjoler også, etter hvert. Innen den tid, håper jeg dere har en fin kveld og nyter sommerværet – eller fraværet av sommervær. Varm Italiahilsen fra meg!