14. jun, 2017

En dag utenom det vanlige

Etter den rareste, mest humørsyke dagen noensinne, har vi – Andrea, mor og Lollol – ankommet endelig bestemmelsessted for denne reisen. Lollol er lillesøster. Hun er 22, og i dag var det en dame som trodde hun var datteren min. For real! Ser jeg så gammel ut? Jeg håper ikke det! I så fall gjør jeg noe galt, med tanke på at jeg påberoper meg å være et barn av Månen. Et Månens barn. Et Månebarn. Det er meg. Og nå sitter jeg og hører på en remix av kontempleringssangen min – «Oceans – Where Feet May Fail». Jeg har sagt til moren min at jeg ikke er kontaktbar. Etter å ha vært på reise så godt som hele dagen, har jeg fått min dose med familie for noen timer. Men herregud, sier jeg bare. For en dag det har vært! Statusen jeg kopierer fra fakebook og legger ved som et bilde, sier sitt. Og jeg skal ikke fortelle om alt som har skjedd, engang.

Men det jeg skal fortelle om, er velkomsten vi fikk da vi – endelig – kom frem til den byen vi skal være i. Etter noe som virker som alle helvetes pinsler i form av bølger og skjær i dette havet «MS Kristus» seiler på, ble vi møtt av det mest spektakulære fyrverkeriet jeg har sett i hele mitt liv. Det er visst en festival her i dag, skjønner dere. Her hvor vi er, i en by jeg ikke aner hva heter, men som ikke er byen vi opprinnelig hadde tenkt til å være i. Sannsynligvis er det en særdeles rik by, med tanke på at fyrverkeri er ganske kostbart. Og de hadde ikke spart på kruttet – bokstavelig talt.

Det er ulike grunner til at vi havnet et annet sted enn først planlagt. Grunner jeg ikke skal fortelle dere om. Men vi var alle tre enige om at det lureste var å finne et annet sted å bo. Dermed ble kjøreturen vår to timer lenger. Mitt forrige innlegg skrev jeg fra baksetet av leiebilen vår. Nå skriver jeg til dere fra en sovesofa med noe som ser ut som Marimekko-sengetøy i en trivelig leilighet trygt plassert under en bratt klippe – ikke langt unna Vesuv. En vulkan som enten er død eller slumrende eller i full vigør – alt ettersom hvem jeg spør.

Var det forresten noen som hang seg opp i at jeg kalte meg «MS Kristus» akkurat nå? Noen ganger gjør jeg det. Ikke fordi jeg – på noen måte og i noen forstand og i noen alternativ virkelighet – tror jeg er Kristus. Jeg gjør jo ikke det. Men det må jo være lov til å spøke litt. Ha litt humor rundt sine koselige vrangforestillinger. Og nå måtte jeg konsentrere meg skikkelig for å finne ordet «vrangforestillinger». Det er ikke det jeg bruker mest. Jeg liker å kalle det «aprikosen». Eller bare «Gal med stor G», som er verdens hyggeligste tilstand. Selv når det sjøer og bruser og skummer og suser rundt meg, holder skuta seg flytende. «Du seiler som en gud», sa Alex. Og det kan jeg nesten påberope meg å gjøre. Hadde dere visst hva slags prøvelser Månebarnet blir utsatt for på en daglig basis, ville dere blitt ganske forbløffet over at jeg fortsatt holder hodet over vannet. Grunnen til det er ikke noe annet enn Yeshua. Han nekter meg å synke. Det er ikke et alternativ, engang. Språklige bilder som kan brukes, er så mange. Han er både havet, kapteinen, fyrtårnet og livbøyen. Men jeg, Andrea Isabel, er skuta.

Nå skal jeg flyte bedagelig i rolige farvann og ikke gjøre annet enn å nyte, resten av denne turen. Det første jeg skal gjøre, er å sove så lenge jeg bare vil i morgen. Mye av grunnen til at dagen i dag har vært… hva er ordet jeg leter etter? Nei, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, engang. Vi er alle tre enige om at dagen i dag bare kan gå og legge seg. Det skal jeg iallfall gjøre nå. 14. juni, nå håper jeg du viser deg fra en litt mildere side enn den 13de. God natt!

- Månebarn