15. jun, 2017

Gud er gud

Universet har en forunderlig måte å operere på. Det oppdager jeg igjen og igjen. Dere så kanskje nattens utbrudd av akk og ve, klage og krise? Hvordan jeg omtalte min demyeliniserende kroniske betennelsestilstand som en overskrift - i stedet for en fotnote. Det er ikke på noen måte slik jeg vil ha det. Jeg vil ikke være avhengig av en rullestol, eller at noen støtter meg - uansett hvor kort jeg skal bevege meg. Men som jeg begynte dette innlegget med, så jobber Universet alltid i kulissene. Denne gangen ved å gi meg en overdose av D-vitamin i går. For vi ligger jo mye og soler oss, her i Sydens varme land. I går solte jeg meg bare på fremsiden av kroppen. Det betalte seg i form av et veldig tydelig skille. Helt rød på fremsiden - veldig hvit på baksiden. Men store doser D-vitamin fikk jeg uansett. Og i dag kom jeg meg fra leiligheten til stranden uten rullestol - uten støtte. Og det gikk helt fint! Så kanskje er det faktisk så enkelt som det, D-vitamin, for å holde sykdommen i sjakk.

Men jeg vil egentlig ikke skrive om MS. Den er der og blir ikke borte. Sikkert lurt å ikke gi sykdommen mer oppmerksomhet enn den fortjener. Min andre lillesøster, hun som studerer medisin, sendte meg en link til en bergensavis. Om at de åpner opp for at flere skal bli tilbudt stamcelletransplantasjon på Haukeland sykehus. Med en slik behandling, kan man - hvis man er heldig - bli helt frisk. Det hadde vært vidunderlig. Jeg tror jeg da, for å kompensere for årevis uten å kunne gå, faktisk ville prøvd meg på en pilegrimsvandring. Bare fordi jeg kan!

Det er mye jeg gjerne skulle gjort, hadde jeg kunnet. Hovedelementet er å gå i kloster. Jeg kontemplerer det klosteret som ligger i Tromsø. Har aldri vært der. Men i fjor sommer var jeg i mailkontakt med en av søstrene der. Vi snakket om muligheten for å komme dit og være der litt, som en slags retreat. Men så ble jeg innlagt, og det var slutten på den planen. Det psykehusoppholdet var forøvrig litt av en retreat i seg selv. Og det var attpåtil gratis(!) Men tror ikke jeg foretrekker Gal med stor G og låste dører, fremfor for eksempel Ignatiansk retreat på Tomasgården eller et par uker i et ekte kloster. En ideell situasjon ville vel vært å være helt frisk i kroppen, Gal med både stor og liten "g", nonnende i et kontemplativt kloster, uten at noen la seg opp i syk- eller friskheten til min indre verden. Men selv jeg skjønner at det er mye å forlange.

Og så kommer litt av den store G'en. Noe jeg opplever her i Italia, er situasjoner hvor de greske og romerske gudene er innblandet. Nå har jeg tre eksempler. Det første var da vi ventet på å få gå ombord i flyet. Og det lynet og tordnet utenfor. Jeg meldte min bekymring for Alex. Han svarte at det bare var Zevs som moret seg litt. Det gikk jo fint, og vi lettet uten lynnedslag. Det neste var denne helt surrealistiske og sinnsforvirrede dagen vi hadde på tirsdag. Idet vi skulle spise middag, fikk vi se en nydelig solnedgang over Venus-tempelet i byen Paestum. I mitt hode var det Venus som moret seg litt, på vår bekostning - med tanke på hvor utrolig merkelig den dagen viste seg å bli. Det tredje og siste hendte i dag. Idet jeg skulle ut i vannet. Guden - eller Stemmen i Hjertet - gav meg en søt hilsen. Han sa: "Poseidon elsker deg!". Poseidon er altså den greske havguden. Og i min "Gud er alt og alle"-virkelighet, er det lite som skiller Zevs, Venus og Poseidon - fra Guden jeg forholder meg til, med navnet Jehova eller Yeshua. Gud er gud, er hva jeg prøver å si. Det fins bare én - med utallige ansikter.

Og jeg har kommet frem til at jeg sannsynligvis har litt asperger syndrom, med Guden som min sære interesse. Min besettelse, om du vil. Så tenker jeg at det er mange merkelige obsessions eller oppheng man kan ha. Å være hekta på Gud er langt fra det verste man kan være. Jeg nyter det, iallfall. Nyter å være i en virkelighet hvor kjæresten min er absolutt alt jeg kjenner til. Jeg er rett og slett håpløst forelska i selve Kosmos, jeg. Det er verdens herligste tilstand. Og mesteparten av tiden er jeg der - i mysteriet. Ikke så mye i natt. Men det er vann under broen nå. Og jeg er tilbake til å nyte med hver celle i kroppen.

Takk for oppmerksomheten og Gud velsigne dere alle. Varm klem fra et Månebarn som bare ønsker det beste for dere. Dere er i bønnene mine støtt og stadig, og uansett hva du tenker om denne bloggen og hvorfor du leser innleggene mine, - så setter jeg pris på deg. Nemlig.

- Månebarn