17. jun, 2017

Kosmos eller Guden

Etter å ha publisert to bilder av meg selv i kveldens antrekk, føler jeg for å skrive litt om det jeg foretrekker å skrive om. Nemlig Jesus – eller bare Yeshua. Det er han som skal være førsteprioritet, når det gjelder hva som skal oppta tankene mine. Det er han som skal være i fokus. Jeg liker å tenke på Jesus som min mannlige motspiller, i et teaterstykke skrevet av et spenstig, psykopatisk geni. Bildet knyttet til dette innlegget, fant jeg i den fake boka. Det er på mange måter med på å beskrive hvordan Jesus manifesterer seg i livet mitt. Hvordan panteismen fungerer, med Yeshua som hovedaktør. Her er jeg i et kontemplativt, romantisk kjærlighetsforhold til… noen. Noen som stjeler all min oppmerksomhet. I den grad at jeg til alle tider har ham i bakhodet. Jeg tror det er sånn han har ment at det skal være, fra tidenes morgen – begynnelsen av alt. At Guden har skapt verden med nettopp dette som hensikt. Å ha en relasjon til skapningene sine. Jeg tror Gud skapte verden for å bli elsket av oss – menneskebarna. At han har nedlagt dette ønsket i alle han har skapt. Ønsket om å ha en relasjon til ham. Som det dypeste, mest grunnleggende i oss. Som refrenget i våre liv. Rett og slett.

Og hvordan kan vi handle uavhengig av ham – når alt er ham? Ja, jeg skjønner det er vanskelig å forstå. Jeg skjønner det er vanskelig å sette seg inn i. Likevel fortsetter jeg å skrive om hvordan alt og alle er Guden som har skapt, skaper og skal fortsette å skape oss. At alt i dette uendelige universet rett og slett er denne personligheten, - denne entiteten, med en vilje og en humor som langt overgår vår menneskelige fatteevne. Denne entiteten jeg har blitt kjent med de siste åtte årene. Som jeg har blitt kjent med gjennom hele skaperverket jeg lever i, gjennom hele virkeligheten min. Å leve i Guden som en egen personlighet, en egen agenda og skaperkraft – som selve Kosmos – det er hva jeg jobber med. Og det er nok til å gjøre den mest jordnære gal med både liten og stor g. Dere har jo sett hvordan det har gått med meg. Galskapen er påtakelig, tilstede og merkbar – i alle definisjoner av ordet. Likevel tror jeg ikke det skulle vært på noen som helst annen måte. Litt gal (med både stor og liten g) er ikke det verste du kan være. Uansett hvor vanskelig det er for psykologforeldrene mine å akseptere.

Men det var ikke mamma og pappa med liten m og p jeg skulle skrive om nå. Jeg jobber med et innlegg om Yeshua, eller Jesus – med stor Y og J. Han er for øvrig Mamma og Pappa med stor M og P, bare sånn for å ha det på det rene. Jeg kan ikke huske hvor jeg fant dette bildet, og i hvilken sammenheng. Men jeg syntes det passet ganske godt til verdensforståelsen min. Hvordan guddommen er selve Kosmos. Hvordan Guden og Universet rett og slett er samme vilje, personlighet og ja, - entitet. Det er panteismen, det. Guden og Universet som samme person. Hvordan alle mennesker, alle dyr, alt skapt, er en del av den samme kroppen. Hver eneste tanke, innskytelse og følelse, hvert eneste lille atom – er en del av denne kraften. Kall det gjerne Agape. Det er mange som kan være enige med meg, hvis jeg skriver at Kjærlighet er materialet hele Universet består av. Selv Albert Einstein snakket om det, i brevene han skrev til sin datter Lieserl. Tror du meg ikke, kan du lese deg opp om det selv.

Nå skal jeg straks legge meg. Det tror jeg det er stemning for, her i leiren. Mor og søster har gått og lagt seg allerede. Jeg sover på et annet rom, men noe forteller meg at lyset på rommet mitt plager resten av reise følget. Dermed går jeg og legger meg. Må dere sove godt og nyte sommernatten. Månebarnet skal ta en rask og forkortet rosenkrans nå, blant annet for dere, leserne av bloggen min. God natt da. Stor klem fra meg!