18. jun, 2017

Lyskroppen

God kveld, alle sammen. Her kommer nok et reisebrev fra turen min. I morgen har vi vår siste hele dag her i Italia. Da skal vi sannsynligvis dra til Pompeii og kampere der en natt, før vi retter snuta hjemover på tirsdag. Jeg var litt usikker på om jeg ville være med til Pompeii. Fordi jeg går rundt med katastrofetanker og eksistensiell angst. Angst for det meste av dødbringende farer. Mye angst for å være i nærheten av en vulkan, - som jeg fortsatt ikke vet om er aktiv eller sovende. Men jeg antar du skal ha ganske uflaks, skal du bli rammet av et vulkanutbrudd, når du er i umiddelbar nærhet til vulkanen – i bare én natt.

Dette her, at jeg er så redd for alt mulig rart, - går ikke helt overens med at Gud sier jeg er hans mest dyrebare juvel, hans øyensten, hans kjæreste skatt. Det handler i bunn og grunn om at jeg ikke klarer å stole på forsikringene hans. Kombinert med at jeg er dypt traumatisert fra barndommen og oppveksten. Det er iallfall moren min sin teori. Hun er ekspert på traumer, og mener kort og godt at alle plager, både fysiske og psykiske, skyldes underliggende traumer. Men dette var en digresjon. Nå skal vi ut og spise, på den samme restauranten som i går. Jeg skriver mer når jeg er tilbake i leiligheten. Etter verdens beste pistasj-dessert. Den er helt halleluja! *siklende munn og hjerteøyne*

Ok, da var jeg tilbake igjen. Det ble den samme desserten. En ricotta blandet med pistasj. Og det er helt ærlig noe av det beste jeg har smakt i hele mitt liv. Desserten var så god at jeg kommer til å ha det motsatte av mareritt om den, - i flere måneder fremover. Ja, så spiste jeg biff først. Den var også veldig god. Et stort kjøttstykke, for en som nesten ikke har smakt kjøtt siden 2011. Jeg sluttet å være vegetarianer iløpet av året som har gått. Det begynte med pizzaen «Thai Chicken» fra Peppe’s. Så begynte jeg, veldig gradvis, å spise mer og mer kjøtt. Nå har jeg ingen restriksjoner for hva jeg spiser. Men det betyr ikke at jeg bare spiser junk, altså. Det skal nok mye til før jeg bestiller meg en «Big Mac», for å si det sånn.

Nå er planen for den siste dagen fastsatt og bestemt. Vi skal stå opp tidlig i morgen, og få med oss så mye sol vi bare kan. Deretter sjekker vi ut og pakker all bagasjen vår inn i bilen. Og kjører 40 minutter til Pompeii. Der har mor funnet et hotell vi skal bo på. Og iløpet av denne tiden skal vi også besøke utgravningen i Pompeii. Med en rullestolvennlig rute. Dette kan bli veldig spennende. På en måte litt stort for meg, også, med tanke på hvor interessert jeg har vært i historien om Vesuv og Pompeii, fra barndommen og tidlig ungdomstid. Jeg har jo allerede fortalt dere om hvordan jeg fikk et innblikk i et tidligere liv, hvor jeg var en romersk soldat, flyktende fra vulkanutbruddet. Om jeg skal tro på det eller ikke, er jeg ikke helt sikker på. Men det forklarer i det minste min sære interesse for emnet.

Det er mer til den historien, faktisk. Historien om mine tidligere liv. Jeg var i en guidet meditasjon, som skulle gi meg innblikk i noen av mine tidligere liv, skjønner dere. Det siste livet skilte seg veldig fra hva de andre i gruppen fortalte om. Jeg opplevde å være en utenomjordisk – en alien. På en annen planet, i en annen galakse. Hun som ledet meditasjonen ba oss spørre om vi hadde mange barn. Svaret jeg fikk, var: En hel flokk. Deretter skulle vi gå inn i øyeblikket før døden inntraff. Det jeg fikk se, var at vedkommende plutselig var erstattet av et sterkt, hvitt lys. Det er rart å skrive om denne karakteren som «jeg» og «meg». Jeg syntes det hele var så merkelig at jeg måtte rekke opp hånden, da meditasjonen var over, og spørre om dette virkelig var meg. Joda, det var det, fikk jeg beskjed om. Hun som ledet dette, er et synsk medium. Hun kunne kommunisere med denne personen, og fikk beskjed om at han befant seg på Pleiadene. Jeg ble deretter fortalt at jeg skulle oppsøke ham i meditasjon. Jeg har vel egentlig aldri prøvd på det. Men Stemmen i Hjertet sier dette livet var mitt forrige, før jeg ble inkarnert i en kvinnekropp i Fredrikstad, Norge.

Det var alt fra meg i kveld. Jeg kom frem til noe, mens jeg leste gjennom teksten jeg har skrevet. At dersom jeg virkelig døde i vulkanutbruddet i år 78 eller 79, i livet som en romersk soldat, - skal det godt gjøres å gjenta det. At det må være en ganske fandenivoldsk guddom som styrer og ordner alt, skal dette skje igjen. I min virkelighet er jo Guden bare snill. Så hvorfor gå rundt og være så redd hele tiden?! Jeg får la tvilen komme Guden til gode, og prøve å kose meg. I Pompeii, i umiddelbar nærhet til Vesuv. Og på flyturen hjem på tirsdag. Dere hører nok fra meg før den tid. Nå håper jeg dere har en god kveld og natt. Månebarnske klemmer fra meg!