19. jun, 2017

Min minste last

Jeg har tre favorittsmaker, av ting som kan puttes i munnen. Pistasj er en av disse. Og det jeg har tatt bilde av her, er seriøst noe av det beste jeg har smakt i hele mitt liv. Likør med pistasjsmak. Det var så godt at jeg spurte kelneren om å få se flasken, så jeg kunne kjøpe med meg litt. På vei hjem fra restauranten gikk vi forbi et sted som solgte pistasjlikør. Men de tok ikke kort. Får krysse fingrene for at det fins i taxfree’en på flyplassen.

Med pistasjlikør som avslutning på feriens siste middag, har jeg spist/drukket noe med pistasjsmak, hver dag i fem dager. Det var «Pistachio delight» to kvelder på rad. Så var det noe som var enda bedre, - denne osten blandet med pistasj, de to neste dagene. Og siste kvelden – pistasjlikør. Dette har vært en tur i pistasjens tegn. Ble litt ekstra merkbart nå i kveld, da jeg spurte etter Baileys, og kelneren sa de hadde pistasjlikør. Som et fint punktum, rett og slett.

Jeg har spilt sangen «La Gourmandise» for moren og søsteren min. Det er en sang vi pleide å synge i fransktimene på ungdomsskolen. Sangen begynner med strofen «fråtseri er min minste last». En koselig sang og en koselig ferie. Men jeg har ikke helt klart å kose meg. Jeg kan skrive mer om det litt senere. Nå skal jeg nyte tiden på eget hotellrom. Siste natten tilbringes i Pompeii (muligens Napoli). Sannsynligvis overlever vi dette også. Så hører dere kanskje fra meg fra 10 000 meter over bakken. God natt til dere. Klemmer fra Månebarnet!