21. jun, 2017

Nytt familiemedlem

Hei, verden. Nå sitter jeg i godstolen på et behandlingsrom på Ullevål sykehus. Her skal jeg være de neste to timene. Og få medisin intravenøst gjennom en slange. Medisinen jeg får heter Tysabri, og skal være det beste på markedet mot MS. Men dette innlegget skal på ingen måte handle om medisin og sykdom. Jeg skal fortelle om dagen min i går. Turen hjem fra Italia. Og det som deretter fulgte.

I mitt forrige innlegg snakket jeg om pistasjdrikken jeg fikk på restauranten vi spiste på. Jeg kan melde om at jada, jeg fikk tak i to flasker av herligheten. Så nå har jeg en liter grønn drikk. Det er edle dråper, så flaskene kommer nok til å vare en stund. På fredag får jeg besøk av Alex. Og her blir det nesten tvangsmessig smaking av disse dråpene. Neida, jeg skal ikke tvinge ham. Men det var så godt at jeg gjerne vil dele opplevelsen med noen.

Flyturen hjem i går gikk fint. Jeg satt med dødsangst og svettende håndflater. Men det går jo alltid bra. Det er bare så utrolig slitsomt å frykte for livet, når jeg gjør noe som er langt tryggere enn for eksempel en tur med bil eller tog. Og jeg pleier ikke å frykte for livet når jeg sitter på bussen. Enda det var nært ved å gå galt i dag. Vi var farlig nær en lastebil. Men det også gikk bra. Det er nok ikke meningen jeg skal forgå i en tragisk ulykke. «Hun er verdens tryggeste», sier Gud. Hun bare klarer ikke alltid å stole på forsikringene hans.

I går hadde vi en stor opplevelse. Vi landet på Gardermoen. Det er ikke stort i seg selv. Men det som skjedde etterpå, kommer jeg alltid til å huske. Det var nemlig i går at vi møtte den nye valpen vår for første gang. Kennelen lå så langt ut på landet som du kommer. Der var det fem voksne Briarder. Og seks helt vanvittig søte valper. Én av disse skal bli moren min sin ko-terapeut (og bestevenn). Jeg og lillesøster vil nok ikke bli like knyttet til ham som vi var til Bastian. Men jeg personlig tror det skal bli fint med en ny hund, - selv om vi ikke kommer til å bo sammen.

Hunden heter «High Hope» fra kennelen. Vi skal gi ham et annet navn, som er litt lettere å bruke enn «High Hope» - eller «Hei hå», som moren min spøkte med. Det er lillesøster som bestemmer navnet, ettersom det var jeg som bestemte at Bastian skulle hete Bastian. Vi følte alle tre at det var denne valpen vi skulle ha. De seks i kullet hadde hver sin farge på halsbåndet. Slik skiller oppdretter dem fra hverandre. Vår hadde lilla halsbånd. Vi valgte den lilla. Det var den alle tre følte vi bondet mest med. Og valpen vår er noe av det skjønneste jeg har sett i hele mitt liv. Om de bare var så små for alltid.

Men rasen er staselig, stor og med masse pels. Faren til High Hope er en champion i Tsjekkia. Han heter Sparky. Moren heter Yin. Og disse hundene er så fine. Hvis dere lurer, kan dere søke på «Briard». De fineste hundene, etter min mening. Vår lille gullklump er i fargen «fawn», som er en slags rødfarge. Bastian var sort, - men ble gråere og gråere med alderen. Det skal godt gjøres for vårt nye familiemedlem å fylle Bastians sko. Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli veldig glad i ham.

Så kommer det litt stor G her, også. Rapporteringer fra livet som bruden til Guden. Da vi skulle si hade til damen med alle hundene, fikk vi hver vår klem. Og da hun hadde klemt meg, sa hun noe fint. Noe som sannsynligvis irriterte vettet at moren og søsteren min. «Skal du helle bensin på det bålet?», tror jeg de tenkte. For hun sa nemlig dette: «Det har vært så fint å møte dere. [Ser på meg] Og særlig deg! Du er en engel, du. Jeg kan se vingene dine!» Da følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å vise henne englevingene jeg har nederst på ryggen. Symbolet «mitt». Jeg vet søster ble irritert. De synes begge det er irriterende at jeg går rundt og tror jeg er en engel. Jeg liker å plage dem litt. Jeg liker enda bedre når andre som også er gal med stor G, ser Lyset mitt.

Dessuten skjedde det noe som bare satte et helt nydelig punktum for dagen. I bilen på vei hjem, var alle tre rimelig utslitt. Vi snakket ikke sammen, men hørte på «Kjærlighet uten grenser» på P4. Og hva var det som tikket inn på radioen? Jo, en hilsen. Til Andrea. «Jeg elsker deg, Andrea», var innholdet i hilsenen. Adressert fra «Anonym». Med ønske om sangen «Idyll». Da smilte hjertet mitt. Og jeg sendte en stor takk til Universet – da det ikke kan ha vært noen andre enn Gud slash Kosmos som sendte meg den hilsenen. Sånn tenker jeg, sånn er min virkelighet. Og akkurat slik vil jeg ha det. Nemlig!

- Månebarn