22. jun, 2017

Månebarn-kjolen

Hei, alle sammen. Jeg deler historien om den fineste Månebarn-kjolen noensinne. Som jeg hentet på Posten i går. Første gang jeg så denne kjolen, var i fjor høst, - mens jeg var pasient. Jeg forelsket meg øyeblikkelig i den, og la selvsagt inn en bestilling. Men nettbutikken var tom for modellen, og måtte bare refundere pengene mine. Jeg ble litt satt ut. For denne kjolen stod det virkelig mitt navn på. Nesten helt bokstavelig talt, også. Ja altså, det står ikke «Andrea Isabel» på den. Men jeg har faktisk en kjole med symbolet «mitt» på brystet. Og teksten «Angel Girl». Men det var ikke den jeg skulle skrive om.

Kjolen kom ikke, og jeg tenkte ikke så mye mer over det, annet enn at det var synd. Men nå i mai så jeg at den igjen var lagt ut for salg i samme nettbutikk. Det eneste aberet, var at den største størrelsen var «medium». Når du handler på nettet, må du vite målene dine. Jeg vet godt hvor bred jeg er, både over brystet og i livet. Og målene på denne kjolen var langt under mine. Det var snakk om en forskjell på 8-9 centimeter. Hadde jeg hatt vettet i behold, ville jeg kastet inn håndklet der og innsett at kjolen rett og slett var for liten. Men jeg har som dere vet – ikke vettet i behold. Dermed bestilte jeg en kjole som etter all sannsynlighet ikke ville passe.

Ja, dette må jeg også si. Jeg bestilte pakken den natten jeg og Philip kranglet så fælt. Det er fælt å si det, men shopping er mitt valium. Det kom noe godt ut av krangelen, da. Jeg konkluderte med at joda, jeg elsker Philip - med alle hans feil. Men dette var heller ikke det jeg skulle skrive om. La meg fortsette på fortellingen om kjolen over alle kjoler.

Mandag 5. juni sporet jeg pakken, og det stod den var ankommet bestemmelsessted. Det stemte ikke. Og jeg hadde ikke fått noen hentelapp fra postkontoret. På fredagen ringte jeg Posten. De hadde ingen pakke i systemet sitt med det sporingsnummeret, fikk jeg beskjed om. Mandag 12. dro jeg til Italia. Da hadde det heller ikke kommet noen hentelapp. Jeg konkluderte med at pakken var blitt borte i posten. Og var ikke spesielt lei meg. Kjolen kom jo ikke til å passe uansett, tenkte jeg.

Gleden var derfor stor da jeg kom hjem til to hentelapper fra Posten. I går dro jeg for første gang på postkontoret tilknyttet adressen min. Jeg gikk og ba til Gud om at pakken fortsatt lå der. Og at kjolen passet. Og for å gjøre en lang historie kort, så fikk jeg to bønnesvar den dagen. Pakken lå og ventet på meg. Da jeg kom hjem, kunne jeg ikke gjøre annet enn å hvile i en halvtime. Beina var kaputt. Men så fort jeg hadde fått tilbake litt førlighet, tok jeg på meg kjolen.

Ja, den passet! Og dere aner ikke… den er så fin! Skal få Alex til å ta bilder av meg i morgen. Kjolen er rett og slett for fin til å bare ta en selfie i speilet. Men dere skal få se. Så legger jeg ved dette bildet, også. Denne kom i samme forsendelse. Det var alt fra meg, nå. Litt material girl må være lov. Jeg kler meg tross alt for å være en ambassadør for Himmelen. Akkurat!

- Månebarn