24. jun, 2017

Ny, himmelblå dings

Nå har jeg skrevet om kjolen min i noen omganger. Så da var det nok om det. Nå skal jeg skrive om noe annet jeg har, som er nytt. Nemlig den nye, himmelblå telefonen min. Er den ikke fin? Verdens merkeligste synkronisitet følger med denne historien. Om hvordan min gamle, rosa Sony Experia Z1 egentlig fungerte helt fint. Det var litt småplukk jeg var misfornøyd med. Men hovedgrunnen til at jeg ville ha ny, var at denne var gammel, og rent fysisk holdt den på å falle fra hverandre. Det var likevel først etter at jeg hadde bestilt en ny, at den gamle begynte å streike, for alvor. Som om den gamle telefonen visste den snart skulle bli erstattet, og da bestemte seg for å gi meg alle mulige grunner til å erstatte den.

Selvfølgelig vet jeg dette ikke er tilfelle. Men det er jo litt rart, også. Noe annet som er rart, - men egentlig bare fint – var da jeg tok dette bildet. Først tok jeg et bilde av mobilen med skjermen påskrudd. Med låseskjermen i bildet, og et klokkeslett. Det ble for mye fokus på skjermen, og man kunne ikke se blåfargen ordentlig. Dermed valgte jeg å bruke bildet hvor skjermen var avskrudd. Likevel skal jeg snakke om det første bildet jeg tok. For det var dette klokkeslettet. Min yndlingstid på døgnet er 13:17. Fordi det i tallspråket til Guden og jeg, betyr «Stol på meg, lille venn!». Hvor tallet «131» betyr «Stol på Gud», og «7» betyr Andrea eller Månebarn. Og akkurat idet jeg tok bilde av den nye mobilen med kameraet på den gamle mobilen – var klokka 13:17 – eller «131, 7».

Grunnen til at tallet «131» har fått den betydningen, er innholdet i Salme 131. Den handler om at ens sjel skal være som et avvent barn hos sin mor. At en skal stole på Herren. Jeg har nok fortalt denne historien opp og i mente, allerede. Men jeg gjør det på nytt, rett og slett fordi den passer så bra inn med resten av det jeg skriver om nå. Så her kommer den:

Jeg stod og ventet på 20-bussen på Skøyen. Jeg skulle til Ullevål sykehus. Om jeg skulle på sykehuset eller besøke en venninne som bor i nærheten, kan jeg ikke huske. Men det er irrelevant. Jeg stod med ryggen til der bussene kom fra. Og Stemmen i Hjertet sa ordene «Én-tre-én, lille venn!». Da snudde jeg meg rundt, bare for å se 131-bussen komme kjørende forbi. Og hjertet mitt smilte litt ekstra!

Når jeg prøver å forklare folk hvordan Stemmen i Hjertet er en ekstern personlighet, vilje, humor, bevissthet og intelligens, bruker jeg denne historien. Jeg blir nesten litt oppgitt over de som tror denne stemmen bare er min egen kaotiske galskap, - som snakker til meg. Men noen vil ikke se Gud og mirakel – om det så biter dem i nesa(!)

«13:17» har manifestert seg på mange måter, i løpet av de siste åtte årene. Som for eksempel en reklame på TV, for et høyttalersystem. Der var det dette klokkeslettet som var avbildet. En annen gang var jeg og bestevenn ute på kjøretur. Og bensin- og dieselprisene var henholdsvis 14,44 og 13,17 kroner. Tallet «144» er også av betydning i gudsrelasjonen. Det er tallet til Gud, det. På samme måte som antagonisten har sitt tall (333 x 2), - har Guden et tall.

Men det var nok galskap for nå. Jeg håper dere klarer å henge med. Nå skal jeg starte dagen, og ta en dusj. Jeg måtte avlyse samtalen med pateren i dag. Det går ut over skritt-kvoten min å gå til kirken. Og jeg trenger alle skrittene jeg kan, litt senere i dag. Hva jeg skal gjøre, kan jeg dele med dere senere. Jeg kan røpe at jeg skal ha på en av de fineste kjolene jeg eier. Så skal jeg prøve å få noen til å ta et bilde, - så dere får se. Ha en fin lørdag da, dere. Månebarnske klemmer fra meg!