26. jun, 2017

Lengsel

God dag, alle sammen! Her kommer det en liten oppdatering fra meg. Fra en koselig, liten hytte mellom Råde og Fredrikstad. Denne er det moren min som leier, frem til lørdag. Vi reiser hjem til Bærum enten i kveld eller i morgen tidlig. Men før det skjer, skal mor overta nøkler til en hytte i samme område, som hun har kjøpt. Dermed kan vi disponere to hytter, på nesten samme plass, frem til lørdag denne uken. Det er en tredje hytte, også. Den ligger ikke langt herfra, den også. Og er familiens sommersted. Den deler fire søstre mellom seg. Men der skal vi ikke være før i starten av august. Og da kommer vi til å ha med den nye valpen vår. Han vi skal hente på bursdagen min!

Jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne bruke denne hytten; den som vi leier, fra torsdag til lørdag. Ta med noen venner og ha en koselig hyttetur. Jeg spurte en kamerat med bil om det var noe han kunne tenke seg. Han sa han skulle tenke på det. Men så snakket jeg med faren min, og kom på at jeg helt hadde glemt at jeg egentlig skulle til Bergen fra onsdag til lørdag. Dermed ble det ingen hyttetur. Men en Bergenstur, i stedet for.

Faren min kom med et hyggelig forslag med hensyn til bursdagsgave fra ham til meg. Han spurte om jeg kunne tenke meg å dra på tur med ham. Til et sted hvor det ikke koster all verden å feriere. Min umiddelbare tanke var Island. Jeg har sykt lyst til å dra til Island. Det har jeg hatt i flere år. Det er definitivt på min bucket list. Men det ble ikke Island i denne omgang. Vi reiser derimot til Tromsø, ganske sent i august. Jeg har aldri vært i Nord-Norge, og dette var også et av punktene på listen over steder jeg gjerne vil se.

I fjor sommer var jeg i kontakt med en av søstrene i klosteret som ligger i Tromsø. Det var snakk om at jeg skulle komme opp dit, og bo der i noen dager. Det skjedde ikke, ettersom jeg ble Gal med stor G, og havnet på sykehus i 100 dager. Men nå har jeg sendt en mail og spurt om jeg og faren min kan komme og se på klosteret, og om jeg kanskje kan ha en samtale med en av nonnene som bor der. Jeg tror dette klosteret er det strengeste og mest lukkede som fins i Norge. I den grad at man har et gitter mellom seg, når man møter de som bor der. Likevel har jeg tanker om at kanskje det vil være her jeg kommer til å bo, dersom alt går i orden – og jeg blir kvitt MS.

For det har jeg vel nevnt for dere? At jeg har gitt Gud mitt æresord. Gjør du meg frisk fra MS, går jeg øyeblikkelig i kloster! Da kan fine kjoler være fine kjoler, og nonnedrakt være nonnedrakt. Det jeg prøver å si, er at det finnes viktigere ting i livet, enn det å ha et stort og omfattende klesskap. Måtte jeg velge mellom å ha MS – og fine kjoler, eller å være frisk – men gå i de samme klærne hver dag, tror jeg nok at jeg ville valgt det siste. Iallfall hvis det innebar å være gift med Gud. Iallfall hvis det svarte til det kallet som er i hjertet mitt. Den bakgrunnsmelodien som noen ganger ljomer høyere enn noe, og som andre ganger bare er en svak hvisken. Men som aldri lar meg glemme. Jeg glemmer ikke det løftet jeg har gitt, gir og skal fortsette å gi. Guden lar meg ikke glemme. Uansett hvor gjerne jeg bare vil være «normal», - fra tid til annen. Her om dagen skrev jeg dette i Bønneloggen:

Jeg driter i dragsuget, kaken, kallet og planen. Jeg vil bare være en vanlig jente.

Det skjer, det også, skjønner dere. At jeg lengter tilbake til tiden da alt var enkelt og ukomplisert, - og jeg var guttegal – og det var den eneste «galskapen». Men jeg kan ikke gå tilbake. Jeg er nødt til å bevege meg fremover. Om ikke annet, så bare for å bli overrasket over hva som alltid venter rundt neste sving, i denne runddansen av en kjærlighetsrelasjon. I dette hellige, kontemplative ekteskapet.

I dag kom jeg over en post i den fake boka. Om at en av novisene ved Tautra Mariakloster (en time nord for Trondheim), hadde avgitt første del av de evige løfter. Det betyr i bunn og grunn å gifte seg med Gud, - for første gang, i prosessen med å inntre i et kloster. Det ble sagt på en fin måte på engelsk.  «First profession of monastic vows». Dere som leser denne bloggen fast, vet at det er nettopp dette jeg lengter etter, jeg også.

Jeg tror det er gjennomførbart, - på den ene eller andre måten. Jeg tror det foreligger en god plan for dette livet. At alt som skjer er nøye planlagt, dirigert og orkestrert av en bevissthet som vet hva h*n driver med. Jeg håper denne bevisstheten planlegger en tur til Island, før jeg går i kloster. Kanskje jeg skal prøve å få med meg Alex? Det hadde nok blitt en fin tur. Tror jeg må spørre ham om det. So long, da, kjære publikum. Månebarnske klemmer til dere alle!