27. jun, 2017

Vilt raseri i drømme

God ettermiddag, verden. Jeg skal skrive litt til dere. Om ting som har skjedd, og om ting som kommer til å skje. Det jeg begynner med å fortelle om, er en drøm jeg hadde for noen dager siden. Jeg tror jeg aldri har vært så sint, noen gang, som jeg var i drømmen. Det som skjedde var at faren og stemoren min satte ned foten for bloggingen min, og rett og slett nektet meg å skrive flere innlegg. Jeg husker ikke hva annet som skjedde i drømmen. Men jeg husker at jeg var fysisk utagerende – i vilt raseri. Den typen hvor jeg tar tak i håret til den det gjelder, og lugger så kraftig at hodebunnen nesten løsner fra hodeskallen. Det var en veldig rar følelse, å være så sint. Jeg pleier ikke å kjenne på slike følelser. Jeg kan være frustrert, oppgitt og irritert. Men sterkt raseri kjenner jeg på veldig lite av. Heldigvis var det bare en drøm. Det nærmeste jeg har kommet et mareritt på lang tid. Kanskje er det en god ting, dette her. At jeg faktisk har disse følelsene i meg, mener jeg. Men det passer meg utmerket at de bare kommer til overflaten en sjelden gang iblant.

Jeg drar til Bergen i morgen, faktisk. For å besøke far og stemor. Hjemme hos dem bor også den ene lillebroren min. Han blir snart 14, og er kjempeherlig. Jeg har to andre søsken i Bergen, også. En bror på 23 og en søster på 25. Begge disse har flyttet hjemmefra. Jeg skulle gjerne tatt initiativ til å samle flokken, en av dagene. Men sist jeg gjorde det, ble jeg satt til å lage tacomiddag til åtte mennesker. Og det er faktisk mer enn jeg klarer, med sviktende gangfunksjon og allting.  Stakkar Alex, som var med meg, ble satt til å gjøre nesten alt, mens jeg måtte sitte og hvile dårlige bein. Det skal sies at maten ble veldig god. Men det frister ikke til gjentakelse. Iallfall ikke hvis jeg alene må stå på kjøkkenet og kokkelere. Dermed kommer jeg ikke til å ta slike initiativer igjen. Iallfall ikke før jeg blir frisk fra MS.

Så er det noe jeg driver og tenker på. Jeg klarer aldri å forstå hvorvidt jeg er en gjest, når jeg besøker familien i Bergen, eller om faktisk er en del av familien. Noe som taler for at jeg er gjest, er at det forventes at jeg har med egen tannkrem, sjampo og balsam. At det burde være en selvfølge – og at jeg er frekk dersom jeg spør om å få låne litt tannkrem. Men på den andre siden, forventes det også av meg at jeg rydder og shiner hele kjøkkenet, mens far og stemor er på jobb. Og det selv om jeg personlig ikke har brukt kjøkkenet, engang. Ja, selv om jeg så vidt klarer å stå på beina. Men jeg skal ikke plage dere med disse funderingene. Jeg bare lufter tanker. Konklusjonen er nok at jeg er en gjest som fortrinnsvis må jobbe for kost og losji. Og et mentalt bilde kommer til meg. Det av en gullfisk i en bolle, som blir bedt om å klatre opp i et tre. Høres jeg bitter ut? Kanskje det er ettervirkningene av drømmen jeg fortalte om.

Er det mulig drømmen var profetisk? At det er derfor faren min lurte på om jeg vil dra på tur med ham? Vi skal til Tromsø sammen, skjønner dere. Hva hvis han tar meg med på en reise for å snik-avvende meg fra blogging? Det kan umulig være tilfelle. Men jeg vet at det er nesten fysisk smertefullt for familien at datteren deres er gal. Jeg har tre psykologforeldre. Mor, far og stemor. Moren min plages veldig av at jeg går rundt og tror jeg er en engel sendt fra Gud. Hun plages så mye at hun velger å ikke lese bloggen min. Faren min leser det jeg skriver, og gir meg hyggelige tilbakemeldinger av og til. Han jobber for øvrig av å skrive selv, også. Men ja, jeg tror jeg må bestemme meg for å tenke det beste om folk. At drømmen jeg hadde, ikke på noen måte har noe som helst med turen jeg og paps skal på, å gjøre. Og at ingen kommer til å tvinge meg til å slutte å blogge. Jeg sier det igjen, - jeg har aldri, i hele mitt liv, vært så sint(!)

Nå skal jeg straks avslutte. Jeg må bare melde om noe gledelig, også. I går nevnte jeg for dere at jeg drømmer om å reise til Island. Så skrev jeg i innlegget at jeg skulle spørre Alex om han hadde lyst til å dra til Island med meg. Alex leste innlegget, og gav meg et svar. At han gjerne kunne tenke seg det. Men at han måtte se an litt når det blir. Noe som er litt morsomt, og som jeg aldri har fortalt Alex, er at tanken om å invitere ham med til Island, dukket opp før vi i det hele tatt ble venner. Det var på våren i fjor, mens Alex fortsatt var min behandler. Da vokste dette ønsket frem i meg, og jeg spurte faren min om vi kunne ta en tur. Så hadde jeg en time på Atreyuklinikken, og fortalte Alex om dette, - at jeg så gjerne skulle dratt dit. Og ja, allerede da tenkte jeg tanken om å ta den turen sammen med Alex. Så ble vi venner og begynte å treffes utenom timene på klinikken. Og nå er vi så gode venner at det finnes ikke noe unaturlig ved å invitere ham med på en slik tur. Jeg krysser fingrene for at det blir noe av. Og takker for oppmerksomheten. Månebarnske klemmer til dere!