28. jun, 2017

Rette opp skaden

Jeg må si jeg har litt dårlig samvittighet for innlegget jeg skrev tidligere i dag. Det er egentlig ikke meningen å henge ut noen. Jeg tror jeg var farget av hvor utrolig rasende jeg var i den drømmen jeg fortalte om. Jeg tror ikke faren min har baktanker med å ta meg med på tur. Det er et kjempekoselig initiativ. Jeg får nesten aldri one-on-one tid med min kjære paps. Og dette ser jeg faktisk virkelig frem til. Vi skal blant annet besøke klosteret som ligger der. Og Ishavskatedralen. Det vil nok være store opplevelser for meg.

Når sant skal sies, så er jeg kjempeglad i disse menneskene. Far og bonusmor. Og de tre småsøsknene mine, som vokser opp så altfor fort. Jeg husker fortsatt da lillesøster var nettopp det – liten – og måtte sove med tre smokker. En i munnen og en i hver hånd. Den eldste lillebroren min laget «tyvefeller» rundt senga si. Kanskje han gjorde det for å føle seg litt tryggere. Det er iallfall mye ved disse søsknene mine som tenner en kjærlig glød i hjertet mitt.

Han yngste er et kapittel for seg. Han er så utrolig oppegående og intelligent. Og spiller piano som om han skulle vært Mozart selv. Dessuten har han humor. Og bruker noen ganger «voksenord» - ord jeg ikke ante betydningen av før jeg var langt oppi tenårene.

Du skriver blogg og blottlegger sjels- og følelseslivet ditt på nettet. Mine skriveprosesser er alltid assistert av Gud. Det er alltid automatskrift. Likevel kan jeg lese gjennom en tekst og tenke: Denne kan jo være litt støtende. Eller: Dette er veldig utleverende. Er du sikker på at jeg skal poste den? Hvorpå svaret ofte er: Ja, skatt. Kom igjen. En-to-tre! Så da gjør jeg som Guden befaler. Og kommer tilbake for å rette opp skaden etter en stund.

Det var bare det jeg hadde på hjertet. Nå må jeg sove. Egen seng og god atmosfære har vært sårt savnet. Leiligheten min frir til forventningene. Jeg har det godt her. Uansett om utsikten fra vinduene er en murvegg. Uansett om sengen og stua er i samme rom. Jeg krever ikke stort. Det eneste er at det må være plass til alle kjolene mine. Et problem jeg sannsynligvis ikke kommer til å ha hele livet, - klosterdrømmen tatt i betraktning.

Nå skal jeg gjøre litt av det nonner gjør. Å være stille med Gud. Noen ganger bryter jeg stillheten, - andre ganger er det Gud som gjør det. Noe av det beste jeg vet, er når han starter en samtale. Da svulmer hjertet mitt, og jeg føler virkelig jeg er gift med denne eksentriske tullingen. Sagt med en stor dose kjærlighet.

God natt da, dere. Månebarnet sender god energi og et ønske om at dere har det bra – hva enn dere bedriver tiden med. Store og varme klemmer fra meg!