29. jun, 2017

Jeg traff bøtta!

Gud er voldsomt søt noen ganger. Og litt irriterende, skal jeg være helt ærlig. Men mest søt. Han har en finurlig og morsom måte å operere på, som gjør meg varm i hjertet og setter et smil om munnen på meg. Er det én ting jeg kan si, om å være gift med Guden, - er det at dagene aldri er kjedelige. Å «nyte reisen» og å «vandre i ferdiglagte gjerninger» - eller som de spirituelle kaller det: «synkronisiteter» - er noe av det beste du kan oppleve. Én synkronisitet, eller selvfølgelighet, var at på toget i går satt jeg på akkurat samme plass, i akkurat samme vogn, som da jeg og Alex dro til Bergen tidligere i år. Jeg havnet i samtale med kvinnen som satt ved siden av meg. Det ble noen veldig koselige timer, før hun gikk av toget på Gol. Deretter hadde jeg et lite møte med meg selv. Det var også koselig, i og for seg. Godt å erfare at jeg trives i mitt eget selskap.

Bildet her tok jeg i går, fra plassen min på toget. Vi stod stille i noen minutter, men ikke på en stasjon. Tilfeldighetene ville ha det til at akkurat dette motivet var utenfor vinduet mitt. En IKEA-bag, for de som ikke ser hva det er bilde av. En IKEA-bag som rett og slett bare hang på et tre i skogen, ett sted på Bergensbanens rute. Jeg falt i tanker om noe som har blitt meg fortalt. At sjansen for å vinne i Lotto er like stor som sjansen for at du kaster en ball ut av vinduet på toget, - et tilfeldig sted på Bergensbanens rute, og treffer en bøtte som noen har satt der.

Uten for mye om og men, kan jeg fortelle at jeg traff denne bøtta. Eller bagen, alt ettersom. Jeg kan ikke si jeg ble Lotto-millionær. Men våknet til en hyggelig melding fra Norsk Tipping, nå i dag. Ja, for jeg følte jo jeg måtte spille, da jeg så denne bagen i skogen. Beløpet jeg vant var ikke store greiene. Men nok til å spandere en god middag på Alex i Kristiansand.

For vi skal jo på tur sammen igjen. Vi drar på mandag og kommer hjem på torsdag. Og gjett hvor vi skal bo… På Ansgarskolen! Der er det nemlig sommerhotell, når skolen har sommerferie. Det blir stort for meg, å vise ham stedet der alt begynte. Jeg vet ikke om man som hotellgjest kan gå inn på skolen eller ikke. Men det er jo et kapell der, som er verdt et besøk. Og utsiktspunktet som ligger i nærheten. Jeg tror dette kan bli veldig bra, og jeg gleder meg masse!

For dere som ikke vet det, så er Ansgarskolen en kristen skole med internat, som består av Ansgar Teologiske Høyskole og Ansgar Bibelskole. Jeg har gått på begge to, i to omganger. Men begge gangene jeg begynte på skole der, var jeg nødt til å avbryte – da Gal med stor G gjorde seg gjeldende, og jeg ble pasient. Likevel har Ansgarskolen en spesiell plass i hjertet mitt. De korte stundene jeg bodde der, på høsten i henholdsvis 2010 og 2011, var viktige perioder i prosessen med å forelske seg i Guden. Særlig i 2011. Det var da Guden fridde til meg – på sin eksentriske måte. Jeg kan fortelle om det, før jeg avslutter. Og deler også dette bildet, som illustrerer opplevelsen.

Jeg lå i sengen og skulle be, en høstkveld i 2011. Idet jeg sier ordene «kjære Gud», sier Stemmen i Hjertet ordene «Hva vil du?». Dette var helt i starten av Gud og min kontemplative og direkte kontakt. Han hadde jo pleid å snakke til meg. Likevel var det en ny og spesiell opplevelse å bli snakket til på denne måten. Jeg prøvde meg på nytt med en «kjære Gud». Igjen hører jeg ordene «Hva vil du?». Jeg skjønner at Guden spør meg hvem jeg vil ha – hvem jeg vil dele livet mitt med. Og svarer selvsagt at det er ham – Guden – jeg vil ha. Men... dersom vi gifter oss, kan vi gjøre det på en slik måte at jeg føler meg som en hvit brud? – spør jeg om. Han bekreftet at det kunne vi. Og neste dag tok jeg på meg den hviteste kjolen jeg hadde i skapet, og fortalte alle vennene mine på skolen at jeg hadde forlovet meg med Gud.

Gleden var stor allerede da, og den har ikke blitt noe mindre – i denne kjærlighetsrelasjonen. Nå er vi jo faktisk gift, på protestantisk vis. Og vi jobber oss jevnt og trutt mot et katolsk ekteskap, også. Hva som skal skje videre, og om jeg blir å gå i kloster eller ikke, - er for meg veldig usikkert. Men heldigvis er det én som vet. Og jeg nyter denne reisen, og blir alltid overrasket over hva som venter rundt neste sving. Han er morsom på en søt måte, - søt på en morsom måte. Det konkluderer jeg med, gang på gang. Månebarnets eneste jobb er å nyte. Det kan alltid perfeksjoneres. I fellesskap med Guden, som ikke krever noe annet av meg, enn at jeg koser meg. Akkurat.

- Månebarn