2. jul, 2017

Mellom to reiser

Er det én ting jeg liker, så er det å komme hjem til egen leilighet og egen seng, etter å ha vært på reise. Jeg har vært hjemme i cirka femten minutter, og har allerede rukket å hoppe inn i pysjbuksen og sette på en vaskemaskin. Turen til Bergen var veldig fin. Det fineste var nok kanoturen som jeg og paps og lillebror var på, en av dagene. Faren min pleier å forhøre seg om hva som har vært finest med oppholdet, når jeg er på slike besøk. Det gjorde han ikke denne gangen. Dermed skriver jeg det her. Så kan han lese om det. Jeg som satt i kanoen og var sikker på at vi kom til å velte, - de vante katastrofetankene mine. Og så gikk det jo helt fint. Bortsett fra helt på slutten, da vi skulle legge til ved bryggen. Da klarte faren min nesten å velte kanoen, og fikk sekken sin gjennomvåt. Men det også gikk fint – ingenting ble ødelagt.

Det er ikke lenge til jeg skal på neste tur. På mandag setter jeg og Alex kursen mot Sørlandet, og Kristiansand. Jeg har alle mulige slags tanker om den turen. Mesteparten positive. Jeg gleder meg veldig til å vise Alex lokalene hvor min romantiske interesse for Jesus ble vekket. Men sørgelig nok er det midlertidige bygget hvor jeg hadde hybel disse to årene, erstattet av nye, permanente leilighetsbygg. «Tiern» het det. Fordi det var ti små hybler som delte stue og kjøkken. I et sånt brakkebygg som folk bor i mens det er byggeprosjekter på gang. Jeg stortrivdes på den lille plassen. Jeg tror faktisk ikke disse hyblene var større enn 8 kvadratmeter. Og da var det do og dusj inkludert i den plassen.

Akkurat dette med å ta med Alex til Kristiansand vekker ikke noe annet enn gode følelser. Det som trekker ned, er det faktum at jeg kommer til å ta med rullestol på turen. Å innse at jeg faktisk er så hemmet at jeg må ha med den, har vært hardt og krevende. Jeg vil jo ikke være syk. Men lukker jeg øynene for det, kommer vi ikke til å kunne bevege oss rundt, i det hele tatt. Å gå fra Ansgarskolen til nærmeste busstopp er rett og slett for langt for meg. Jeg vet jeg sier MS er en fotnote i livet mitt. Men sykdommen tar større og større plass, og jeg blir mer og mer preget av den.

*Månebarnet går og legger seg, for å skrive mer i morgen*

Ja, etter reisen var det soving, ikke blogging, - som stod sterkest. Det ble en god natt med fine drømmer. Nå sitter jeg med en kaffekopp som er litt varm enda. Jeg har ikke de store planene for dagen. Annet enn at jeg skal pakke en koffert til turen i morgen.

*Månebarnet begir seg ut på en strabasiøs tur til Frognerparken, for å komme hjem og blogge litt senere*

I Frognerparken var det en stor feiring av den amerikanske nasjonaldagen, som er nå på tirsdag. Det var mye mennesker, masse god mat og mange fine biler. Min gode venn Vince kom og møtte meg der. Han er amerikaner av opphav. Men han er ikke spesielt patriotisk. Med seg hadde han den søte kjæresten sin, en polsk kvinne. På arrangementene Vince inviterer meg med på, er det alltid en veldig flerkulturell gjeng. I dag møtte vi en norsk dame og en britisk mann, som også er venner av Vince. Jeg hadde store problemer med å gå, og måtte bruke Vince som en menneskelig stokk. Når jeg sinker og hemmer menneskene jeg henger med, får jeg så utrolig dårlig samvittighet. Unnskyld for at jeg er til, liksom. Jeg trenger jo mye støtte, og det går veldig sakte. Vince er av den hyggelige sorten, som sier at det må han bare leve med, - når jeg er en venn av ham. Men jeg har faktisk venner som bokstavelig talt ber meg stå over arrangementer og avtaler, på grunn av gangvanskene mine. Og så har jeg en Alex, som sa noe veldig koselig – da jeg snakket om nettopp dette. At det å få være sammen med meg veier opp for det plunder og heft som gangproblemene mine medfører.

Men jeg klarer ikke å alltid tenke slik om det. Jeg klarer ikke å tenke at jeg er spesielt spennende selskap, når alt kommer til alt. Det er ikke meningen å sutre og klage. Jeg skal ikke gjennomgående legge ut om mine mindreverdighetskomplekser. Uten å bare nevne at de er der, til stede, hemmende for min glade natur. Her er det også et paradoks. For mens jeg har tanker om at mitt blotte nærvær er til irritasjon og sjenanse for de jeg omgås, - så har jeg også tanker om at jeg er Himmelens kjæreste skatt. Hvordan ett menneske kan romme to så polariserende sider, er meg et salig mysterium. Og når sant skal sies, så er det mennesker i livet mitt som fyrer opp under disse to motstridende selvforståelsene. Er jeg for mye sammen med feil mennesker, føler jeg meg til slutt bare som noe i nærheten av en grønnsak. En som ikke klarer noe som helst. En som nesten ikke fortjener luften hun puster, engang. Det er særlig én som heller bensin på det bålet. Og jeg kan røpe såpass som at dette er en av mine såkalte «nærmeste». Men så er det andre som får meg til å føle det komplett motsatte – at jeg er flink og sterk og interessant. Som for eksempel Alex. Nå skal det bli godt å tilbringe noen dager med ham. Bildet her viser meg ved siden av bildet jeg malte i fjor høst; "The Glorious Cake". Av meg og Alex og Gudens allmektige hender.

Det var alt for nå. Jeg tar med PC til Kristiansand, og det er godt mulig dere hører fra meg underveis. Hvis ikke, så ønsker jeg dere en kjempefin juli-uke! Må dere vandre i lyset, selv når det virker som mørkest. Må dere aldri glemme hvor høyt Gud elsker dere. Hvor gjerne han vil ha en relasjon til dere. Månebarnet har dere med i bønnene sine, og ønsker bare gode ting for dere. Gud velsigne dere, alle som én. Klem fra meg!