6. jul, 2017

Mer fra turen

Hei, alle sammen. Nå sitter jeg ombord på Lavprisekspressen, i retning Oslo. Alex sitter ved siden av meg. Jeg tror han sover. Og jeg tror jeg gjorde noe ulurt med hensyn til valg av plass. Toalettet på bussen befinner seg nemlig rett bak oss. Derfra kommer det en ganske stram eim. Hvis folk som går på do er flinke til å lukke døren, skal det nok gå bra. Hvis ikke, får vi vel bare puste med munnen. Nå kommer det litt om ferien vi har hatt, i den nydelige og trivelige sørlandsbyen Kristiansand. Vi har vært skikkelig turister, mye mer enn jeg har vært noengang før. Dere vet vel jeg har bodd i Kristiansand? Da føltes det viktig og riktig å ta med Alex hit. Å vise ham byen hvor jeg forelsket meg hodestups i Gud. Og samtidig erfare at nevnte Gud alltid er nærværende. Ja, så her kommer litt om det.

Denne turen har vært over all forventning. Jeg tror ikke jeg skal prøve å formidle alt vi har gjort. Men jeg kan jo dele litt, i korte trekk. Vi ankom på mandag. Det har jeg allerede fortalt dere om, bussturen sørover og middagen med Bernt-Olav. Så hadde vi en turist-dag på tirsdag. Gikk rundt i Kristiansand sentrum, drakk milkshake, kaffe og spiste is. En morsom synkronisitet hendte da vi prøvde å finne et sted å spise lunsj. Jeg søkte bare etter ordet «lunsj» på Google maps. Og vi ble guidet til det mest øko-vennlige og hippie-aktige stedet i hele byen. Tilstede mat og mer, tror jeg restauranten het. Og vi fikk kremplasser på takterrassen. Dessuten var vi en tur på Sørlandssenteret. Jeg tror sørlendingene mener at dette kjøpesenteret er Norges største. Men beklager for å si det, - Sandvika storsenter er faktisk Nordens største. Det var iallfall det sist jeg sjekket. Ikke at jeg går så mye på kjøpesentre om dagen. Jeg holder fortsatt på med shoppe-stopp. Da jeg føler jeg har nok klær til tre levetider. Men det var ikke det jeg skulle skrive om nå.

Tilbake til min reiseskildring. Det fineste som skjedde på denne turen, var nok dagen vi hadde i går – på onsdag. Veldig ulikt meg, lå vi på Playa del Hamresanden i fem-seks timer. Jeg hadde ett ønske angående denne strandturen. Nemlig at vi plasserte oss slik at vi hadde utsikt over rullebanen til Kjevik flyplass. Det hadde ikke Alex noenting imot. Dermed fikk vi se flere flyavganger. Jeg var like fascinert hver gang flyene lettet, - uten å falle ned fra himmelen. Det er ikke helt logisk for meg, dette her. At store metallkonstruksjoner skal kunne lette fra bakken på den måten. Det er kanskje derfor jeg aldri er høy i hatten, når jeg skal ut og fly selv. Men det var heller ikke dette jeg skulle skrive om.

Dagen i går. Det var en høydare – på alle måter. Hvordan du noen ganger føler hele Universet jobber på din side. Jeg liker ikke dette ordet, likevel fins det få mer dekkende ord enn dette: Flow. Som for eksempel hvordan jeg hadde en tanke mens jeg lå der på stranden, med musikk strømmende ut fra Alex sin bluetooth-høyttaler. Og jeg tenkte at nå hadde batteriet på høyttaleren holdt seg merkelig lenge. Det som skjedde i neste sekund, var at batteriet var tomt, og høyttaleren skrudde seg av. Det er det jeg mener med «flow». At Universet svarer deg på tanker du har. At Gud er så dynamisk at han former hele virkeligheten din rundt seg. Er det én ting Guden er, ett adjektiv som beskriver ham bedre enn noe annet, så er det dynamisk. Dere vet jo dette veldig godt, men jeg kan jo bare si det for å ha sagt det. Guden min er ikke forbeholdt en eldgammel bok med to til femtusen år gamle tekster. Guden min er hele Skaperverket rundt meg. Og hver eneste tanke jeg har. Jeg vet ikke om det fins flere katolske panteister – eller panteistiske katolikker. Men det burde det. Hun føler seg litt ensom, med ett bein i hver leir. Men dette var en digresjon. Jeg skal komme tilbake til det jeg snakket om.

Et annet eksempel som jeg også kan trekke frem, for hvordan jeg har vært i flowen disse dagene, er dette. Det er en person i livet mitt, som virkelig er det man kan kalle en «torn i foten» på meg. I går gikk jeg barbeint fra plassen vår på stranden, til toalettet som lå en liten gåtur unna – over en gressplen. Mens jeg gikk, var det en liten jente som gikk og ropte navnet til denne «tornen i foten». Det er et relativt uvanlig navn, og ikke noe du forventer å høre på en norsk strand. Og idet dette navnet ble ropt, tråkket jeg på en veps. I min virkelighet var det Gud som forårsaket vepsestikket. Rett og slett for å billedlig vise meg hvordan dette mennesket ødelegger min sinnsro og sjelefred. Universet slash Guden slash Yeshua er jo i bunn og grunn en lærer. Nå har jeg lært at det er jeg selv som tillater andre mennesker å lage krøll i ja-følelsene mine. Er jeg oppmerksom på det, kan jeg kanskje klare å stoppe det. Det skal sies at vepsestikket gjorde vondt i tretti sekunder, så var det vann under broen. Men jeg vet det var en veps, for brodden stakk ut fra under foten min.

Ja, uansett da. Dagen i går var magisk og vidunderlig, - selv med vepsestikk. Den middagen jeg skulle spandere på Alex, fant sted i går. Vi spiste på Lanternen, en utrolig koselig restaurant tilknyttet badestranden. Det var som jeg meldte om på fakebook, - Syden light. Med middag på restaurant etter en dag med strandliv.Og jeg fikk ordentlig farge av timene på stranden, også. Middagen var grillbuffet, og vi tok oss hvert vårt glass rødvin til maten. Det var en perfekt avslutning på en nydelig dag. Det tror jeg begge var enige om.

Bildet lagt ved dette innlegget, er fra dagens utflukt, før vi satt oss på bussen. Vi var på et nydelig sted som het Ravnedalen. Så gikk vi opp en bratt og steinete bakke og havnet i Baneheia. Begge disse to stedene er fine friluftsområder. Jeg var stressa for å rekke bussen, og Alex var sprek og sporty og oppmuntrende. Jeg tror vi er to ulike sider av en skala. Hvor jeg tenker stressetanker og alltid er føre var, mens Alex satser på det beste, uten en eneste bekymring. Noen ganger tenker jeg det hadde vært deilig å alltid være så trygg. Jeg får i beste fall håpe litt av Alex’ sinnsro og sjelefred har smittet over på meg, etter å ha vært på reise med ham.

Nå trenger jeg alenetid for å bearbeide alle inntrykkene fra denne reisen. En reise som i aller høyeste grad har gitt meg ja-følelser. Sterke ja-følelser. Det beste, når alt kommer til alt, var å returnere til Ansgar. Ikke i et helikopter, dessverre. Men i rullestol. Sånn har Universet det med å spille sine skøyeraktige pek. Jeg kan ikke si annet enn at jeg liker det. Men så er jeg nok blendet av beundring. Og jeg ville nok foretrukket helikopter fremfor rullestol. Men det er hva det er. Og jeg nyter reisen!

- Månebarn

PS: Til den søte leseren som lurte på om Alex er singel - eller om han har en singel far/bror/onkel. Jada, han er det. Og har det. Men han er veldig kresen. I gjesteboka har han postet link til nettsiden sin. Så det er jo bare å prøve seg ;) (Eller bestille time for behandling. Det kan anbefales!)