8. jul, 2017

Litt snakk

God dag, alle sammen! Her kommer litt snakk fra meg. Er ikke bildet her fint? Det er Alex som er så flink med motiver. Dette er et av glassmaleriene i kapellet på Ansgarskolen. Det er en helt spesiell følelse å være der inne. Lyset treffer glasset, og lager en utrolig fin effekt. Kapellet er designet av kunstneren Kjell Nupen. Han gikk dessverre bort for ikke så lenge siden. Fikk jeg vite av Alex. Men Ansgarkapellet står nå der, som en evig arv etter et stort menneske. Kapellet er ni ganger ni ganger ni meter stort, og alle målene går opp i tre. Det er en referanse til treenigheten. Dessuten er det ikke et kirkespir, men glass i en v-form som kommer ned fra taket. Det er for å fortelle oss at her strekker vi oss ikke opp mot Gud. Her kommer Gud ned til oss. Bildet jeg delte i går er fra kapellet. Men dette er mer beskrivende for min og Guds kjærlighetsrelasjon.

Det har vært noen fine dager hjemme i Bærum igjen. I går hadde jeg et interessant møte med han jeg kaller «Jesusmannen». Det er fordi han har pleid å gå rundt i Sandvika og fortalt folk om Jesus. Det har han sluttet med. Men det hindret oss ikke i å ha et møte rundt nettopp Jesus. Først stod vi på stasjonen og pratet. Deretter kom bussen min. Det viste seg at mannen skulle ta samme buss. Vi pratet hele veien fra Sandvika til Stabekk. Da jeg gikk av, sa jeg «Gud velsigne deg» til mannen. Jeg kommer nok aldri til å slutte å smile av svaret jeg fikk. I stedet for å si «takk», svarte mannen: «Det vil han nok». Tror jeg må adoptere det svaret.

Ettersom jeg vandrer i veldig ferdiglagte gjerninger – i en flow eller i det jeg kaller selvfølgeligheter, er jeg aldri i tvil om at Gud har velsignet, velsigner og vil fortsette å velsigne meg. Enda så stressa jeg er, for både det ene og det andre, erfarer jeg, på nytt og på nytt, at livet med Guden har meg dekket. I alle henseender. At stressetankene mine er helt unødige. At de store krisene jeg opplever på en daglig basis, egentlig bare er filleting, ikke verdt min oppmerksomhet. Som jeg skrev for noen dager siden, så håper jeg Alex kan smitte meg med sin unike ro og trygghet, sin tro på at alt som skjer er i perfekt tråd med Guds plan.

Jeg må skryte litt av Himmelmannen, jeg. Hvordan han lot meg sove over frokosten alle morgenene i Kristiansand, og kom og vekket meg med kaffe. Det er slike ting som får meg til å smelte fullstendig. Skryt skal han også ha for at han dyttet rullestolen min opp en bratt skråning med mange spisse steiner og humpete røtter. Da vi lette etter den rullestolvennlige turstien i Baneheia. Jeg var veldig oppgitt og nesten irritert over hans sporty innstilling. Dette kommer aldri til å gå, tenkte jeg. Hva er det du har dratt oss med på?! Men vi kom frem. Vi fikk en nydelig opplevelse. Og jeg hadde til og med sinnsro nok til å sitte og meditere ved en av stampene – altså små, koselige dammer, i disse naturskjønne omgivelsene. Ja, så rakk vi bussen med god margin. Hvorpå jeg følte meg litt teit som hadde stressa så fælt.

Dette er egentlig hva man kan kalle «story of my life». Hvordan jeg nesten bokstavelig talt forventer at himmelen skal falle i hodet på meg. Men så gjør den ikke det. Den er der, den er blå og vakker, og ingenting katastrofalt skjer. Og jeg sitter der og tenker slash sier til Gud: Unnskyld. Når skal jeg lære å stole på deg?! – når krisen er avverget og alt har gått knirke- og smertefritt. Ja, story of my life. Og det største paradokset ved meg og min personlighet. Du føler Universet er så glad i deg at du kjenner dets innerste tanker og følelser - du føler deg som det viktigste mennesket på Jordkloden. Likevel er det katastrofe etter katastrofe som lusker rundt hver sving. Nei, jeg tror jeg trenger å endre holdning til livet. Og falle til ro med at nei, jeg er faktisk lovet et liv uten smerte!

Nå gjenstår det å ønske dere alle en fortsatt fin dag. Jeg er på en miniferie hos min venn som på denne bloggen kalles «Philip». Vi har spist fiskepinner og sett på film. Det er et basseng her, men jeg hadde ikke med badetøy, og følte mest for netflix & chill, i går kveld. Snart kjører vi mot Bærum og Oslo. På programmet hjemme står husarbeid. Eller meditative møter med Guden. Det første er nødvendig. Det siste er hva jeg aller helst vil bruke stille timer alene hjemme på. Får nok prøve meg på en kombo. Gå i Lyset da, dere. Og glem ikke at dere er prinser og prinsesser – barn av Den Høyeste. Månebarnet sender gode tanker og klemmer. Takk for meg!