9. jul, 2017

Min venn

Hei, alle sammen! Her kommer det noen ord fra meg, en flott søndags ettermiddag. Dagen så langt har vært bra. Og bedre skal den bli. Jeg har nemlig blitt invitert på middag. Jeg er ikke spesielt glad i mat. I dag har jeg bare drukket en kaffe. Men jeg håper jeg kan fremskaffe litt sult – eller matlyst, i det minste, før jeg blir hentet om et par timer. Det er Arnis som henter meg. Jeg har allerede møtt ham én gang i dag, da vi gikk i kirken sammen. Vi kom ett par minutter etter at gudstjenesten var begynt. Og det som møtte meg, var strofen jeg poster som et bilde til dette innlegget.

Dette med at Gud er min, og jeg er hans, er noe som stadig manifesterer seg – på ulike måter. For ikke å nevne hvordan jeg erfarer det, gjennom hele virkeligheten, - hele hverdagen min. Der jeg føler det sterkest, er selvsagt når jeg lytter til «Oceans – Where Feet May Fail». Det er en strofe som går igjen; For I am Yours, and You are mine. Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har ligget i sengen med den sangen gående om og om igjen. Og mottatt det gode Guden har for meg, - som forteller meg at vi er langt fra «bare gode venner». At det virkelig er snakk om et ekteskap. Og at vi dermed gjør det som rette ektefolk gjør.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg nyter det. Jeg nyter å fordype meg i det kontemplative rommet, - det dype havet – som Gud er. Å nedsenke meg i fellesskap med en entitet – en personlighet, vilje og humor jeg aldri visste jeg manglet. Ikke før jeg ble kjent med ham. Det er når du møter Gud, at du forstår hvor lost du er uten ham. Det å ha møtt Gud, og ha fått lov til å bli kjent med ham, - har vært den mest eventyrlige reisen dere kan tenke dere. I august feirer vi at vi har kjent hverandre i åtte år. Det er en dråpe i havet, får jeg høre, sammenliknet med resten av dette samlivet. Et samliv som byr på så mange fantasifulle overraskelser, så mange geniale vendinger – og paradokser, slik bare Guden kan pønske ut. Det er når du kjenner Gud, at du forstår hvordan hans geniale master-mind fungerer. Du ser sammenhengene og selve mønsteret bak alt skapt og alt usynlig. Og prøver du å forstå – ned på detaljplan, er det en god sjanse for at du går fra forstanden. Men hei, de gale har det godt! Det kan jeg skrive under på.

Jesusmannen var forresten i kirken i dag. Det viser seg at Arnis kjenner ham. De går nemlig i bibelgruppe sammen. Arnis har tidligere invitert meg med på disse møtene. Det har aldri passet for meg. Men jeg skal sørge for å bli med en dag. Jeg har vært tilstede i flere ulike bibelfellesskap. I noen har vi snakket om en konkret tekst. I andre har vi bare sittet og hørt podcast. Og i atter andre har man bare snakket om alt mulig annet. Den gruppen jeg har besøkt oftest, er de som heter Focolare. Det er et fellesskap som har baser i de fleste land i verden, og har flere millioner medlemmer. Focolare i Oslo er en koselig gjeng med godt voksne damer, som har valgt et liv uten mann og barn, et slags klosterliv light. For de har jobber og er ganske sosiale, får jeg inntrykk av.

Min egen form for klosterliv – og et ønske om nettopp dette, er noe som fortsetter å vokse frem i meg. Hvordan jeg verner om alenetiden min. Bruker timer av nesten hver eneste dag på å møte Gud. Også skrivingen av disse innleggene er noe meditativt for meg. Som de fleste vet, så er det sjeldent jeg må tenke for å fremkalle ord, setninger og avsnitt. Det kommer gjennom meg. Men inspirasjonen bak, det er Guden. Det foregår nesten på samme måte som når jeg skriver Bønnelogg. Jeg blir diktert hva jeg skal skrive. Noen ganger går det raskt og greit. Andre ganger må jeg meditere litt, før teksten er sammenhengende og gir mening. Den store forskjellen fra tradisjonell skriving, er dette. At når jeg får et stopp, - en skrivesperre, om du vil, må jeg rett og slett bare skru av tankene. Ikke prøve å lete i sinnet etter hvilke ord jeg skal bruke, hva jeg skal formidle. Meditasjon er inspirasjonen bak alt jeg foretar meg.

Også det jeg sier. Slik er det ofte, om ikke alltid. Jeg snakker på automatikk. Det er ganske moro. Å følge en samtale uten å vite på forhånd hva det neste ordet jeg skal si er. Det er oftest når jeg snakker om Gud, om Reisen min, om det som hører Jesus til, - at denne egenskapen er tydeligst. Jeg laster rett og slett ned ordene jeg sier – ord for ord. Jeg liker å tenke på det som at Universet spiller teater. Hvor jeg er en av marionettene, akkurat som den jeg prater med. I mitt panteistiske verdensbilde er alle bare skuespillere på en scene. Hvor Jehova Gud skriver alle rollene. Selv de som kan fremstå som «bad guys». Jeg mener, vi trenger jo de også, - skal det bli noe action. Akkurat.

Klokken er 14:40. Jeg blir hentet om en time og 20 minutter. Takk for at du leser disse tekstene. Jeg håper det gir deg noe. Jeg prøver å sende god energi ut, samtidig som jeg skriver og poster blogginnlegg. Gode intensjoner. Jeg vet det er mange av dere som bare leser dette fordi jeg er gal. For å fråtse i min lidelse, som min mor så fint uttrykte det. Nøyaktig hva grunnen er til at du leser Månebarnbloggen, er ikke så viktig for meg. Det er bare koselig med et publikum. Så må dere bare finne dere i å bli bedt for, som en helhetlig gruppe. Et gudsord på veien har vel aldri skadet noen? Gå i Lyset da, kjære menneskebarn. Stor klem fra Månebarnet!