10. jul, 2017

Helgen-aktig kyskhet

For en tid tilbake, ville Gud gjenta de samme ordene inni hodet mitt. Men han sa det på engelsk. Saint-like chastity. Oversatt betyr det hva jeg har kalt dette innlegget. Sølibatet, eller kyskhet - er et nøkkelelement i den livsstilen jeg jobber med å ha. På samme måte som en munk eller en nonne i et kloster, velger jeg å avstå fra kjødelige lyster. Jeg lyver hvis jeg sier jeg har vært avholdende i åtte år – så lenge jeg har kjent Gud. Men nå er det nærmeste jeg kommer sex, de meditative klimaksene Guden gir meg, - når det er ekstra stille i sinnet mitt.

Jeg må meditere for å få frem ordene i dette innlegget. Og skru av den bråkete rap-musikken jeg hørte på, og sette på halleluja-spillelisten min. Dette er et innlegg jeg har ruget på i noen måneder. Jeg liker ikke å skrive om sex. Jeg synes det er en privat greie mellom to som elsker hverandre. Er det da utleverende å skrive om min mangel på sex? Noen vil nok si det. Likevel velger jeg å skrive om det mest karakteristiske ved mitt åndelige liv. Ikke fordi jeg skal peke på hvor spesiell jeg er. Det er vel mer det at jeg vil peke på Yeshua, og vise for dere hvor kul han er.

Det er mange rundt meg som ikke forstår valget jeg har tatt. Og når sant skal sies, så er det vel egentlig Gud som har tatt dette valget for meg. En forståelse og en holdning som har vokst frem over flere år. Den første gangen «nonne» ble presentert som en mulighet, var i 2009. Allerede før «Reisen» hadde begynt, sa Stemmen i Hjertet ordene «nonne» og «skilt alkoholiker». På den tiden var det å gå i kloster det fjerneste jeg kunne tenke meg. Jeg var i et forhold, og elsket mannen jeg var sammen med. Likevel valgte jeg å gjøre det slutt. Det var begynnelsen på et eventyr som fortsatt forbløffer og forundrer meg. Et eventyr jeg til tider ikke skjønner noe som helst av. Men som jeg velger å stole på. Jeg velger å stole på Guds gode vilje, hans plan og hans ardor. Det er et ord som på engelsk betyr nettopp «god vilje». Og i samtalene med Guden hender det jeg bruker det som et navn på ham. Senest i går, hvor jeg uttrykte: «Ja, Ardor er gal». Da svarte han at det er jo jeg også. Hvorpå jeg sa at min galskap ene og alene er hans fortjeneste. Guden gjorde meg gal med både stor og liten «g», for at vi skulle kunne kommunisere slik vi gjør. At mennesker synes det er vanskelig å forstå meg, at jeg lever mer i mitt eget hode enn de fleste andre, gjør meg fint lite. De som skal forstå, de vil forstå. Og når sant skal sies, så er jeg ikke her for å bli forstått. Jeg er her for å dele hvordan denne gode viljen kommer til uttrykk, gjennom hele hverdagen min.

Så må det nevnes at dette med å gå i kloster – hvis det blir noe av – ikke føles som noe stort offer. Jeg er en tilhenger av tanken om at det man ofrer ved å velge en slik livsstil, betaler seg på uendelig mange andre måter. Tanken om monastisk liv var allerede tilstede, mens jeg fortsatt var seksuelt aktiv. Selv da føltes ikke avhold som den skumleste tanken; selv da var jeg villig til å legge mine kjødelige behov til side og gå inn i en tilstand av renhet og hellighet for Guden. Jeg liker å se sølibatet som en åndelig disiplin. Hvor tanken er at «når du nekter kjødet noe som kjødet vil ha, vil ånden i deg bli sterkere». Selv om jeg har vaklet litt og kanskje ikke alltid har vært like tro mot denne overbevisningen, føler jeg nå at jeg er på rett sted, både fysisk og sjelelig.

Og det er her jeg må peke på Jesus, og få frem hvor herlig gjennomført denne planen hans er. Det er her jeg må være litt utleverende, for å belyse hvordan mitt avhold betaler seg i form av andre former for intimitet og nærhet. For det er dette. Det jeg anser for å være en erstatning for fysisk seksualitet. Nemlig åndelig seksualitet. Eller det vi i samtalene våre omtaler som «vegetarsex». Eller bare «Oceans og orgasmer». Jeg ikke høre på «Oceans – Where Feet May Fail» for å komme inn i denne tilstanden. Men sånn har det blitt, at det er en greie mellom Guden og jeg, denne sangen som går på repeat mens jeg synker dypere og dypere ned i det havet som Gud er – det kontemplative rommet vi kaller «Eden». Slik har det vært i ett år nå. Det var rundt denne tiden at «Gal med stor G» på nytt gjorde seg gjeldende, i fjor sommer. Det var en rekke opplevelser som førte til at alt gikk over styr, og jeg ble innlagt. Likevel skulle jeg ikke vært foruten noe av det.

For rundt ett år siden hadde jeg noen dager hvor jeg bare pratet med Gud. Jeg sov nesten ikke, jeg spiste nesten ikke. Det var nesten så jeg ikke drakk, engang. Jeg bare lå i sengen og snakket med Yeshua. Mannen jeg hadde tegnet et par måneder tidligere, en tegning som hang på veggen ved sengen min. Det var her, i disse dagene, at «vegetarsex» plutselig var en ting. Man kan sammenlikne det med to nygifte, og hva de aller helst vil bruke bryllupsreisen sin på. Hvordan jeg ligger der, uten å løfte en finger, - mens jeg tenker på ingenting. Og mottar fysiske fornemmelser av klimaks.

Bildet jeg legger ved dette innlegget, er fra en av sidene i tegneserien min. Den som skal illustrere livet som bruden til Guden. Dette eventyret, denne romansen, kommer nok aldri til å slutte å overraske. Og jeg nyter det. Jeg nyter «Reisen», som på mange måter er det eneste Gud ber meg gjøre. Nå skal jeg bruke resten av kvelden på å være nær Guden. Først meditere alene, deretter meditere sammen med Alex - men hver for oss. Ha en fin kveld, da. Store klemmer fra et forelsket Månebarn, i et magisk og mirakuløst kjærlighetsforhold til Mannen med stor M. Nemlig Gud.

- Månebarn