20. jul, 2017

Et stort og rungende JA!

Hei! Det er et fredelig Månebarn som skriver til dere nå. Jeg er på en liten ferie, rundt en time fra byens mas og jag. Her er det sauer på beite, og et basseng i hagen. Og nå har jeg til og med husket badetøy. Det er min venn «Philip» som bor så landlig og idyllisk til. Jeg kom hit i går, og tenker å bli her til i morgen. Livet er fint, og jeg nyter med hvert fiber i kroppen. Det er jo slik livet skal leves. I lydig og takknemlig tilbedelse. For når jeg har gode dager og en behagelig indre verden, er det Guden som skal ha all takk. Nå skal jeg fortelle om en av de beste opplevelsene på lenge. Noe som skjedde i går. Jeg kan ikke love at det ikke er elementer av «Gal med stor G». Men det bør dere ha blitt vant til, fra meg.

Alex har en bekjent. Jeg vet igrunn ikke om de er venner, eller hvor mye de henger sammen. Men det er iallfall gjennom Alex at jeg har kommet i kontakt med denne mannen. Han heter Kim. Og er både medium og healer. For noen dager siden var jeg inne på fakebook-siden hans, og kom til skade for å legge igjen en anmeldelse. Enda jeg aldri hadde snakket med mannen. Så fikk jeg ikke til å fjerne anmeldelsen (fem stjerner, by the way). Da sendte jeg en melding. Og en ting ledet til den neste, og i går hadde jeg en time hos Kim.

Guden hadde rett da han sa dette kom til å bli en fin opplevelse. «Fin» er for øvrig en kraftig underdrivelse. Det var fantastisk! Jeg er ikke i tvil om at Kim får beskjeder fra Gud. Alt han sa gav gjenklang i sjelen min, og stemte helt overens med det Guden forteller meg, - hver eneste dag. Ja, så det kom ikke frem så mye nytt. Men det som gjorde opplevelsen så bra, var jo at Kim i bunn og grunn bekreftet alt det jeg får beskjed om i mine kontemplative møter med Gud. Å høre Guds ord – formulert av et annet menneske. Det ble veldig sterkt for meg.

Kim sa blant annet at alt er tilrettelagt for meg. Som jeg snakker om, dette med å vandre i ferdiglagte gjerninger. Det fikk han veldig tydelig beskjed om. Han sa han kunne se at jeg har et kall. At klosterliv virkelig er veien Guden peker meg inn på. Og at det stemmer at jeg har levd flere liv som munk eller nonne tidligere. Men at det ikke betyr at det ikke er riktig nå, også. Han kommenterte energien min. En sterk, guddommelig kraft – i en grad han aldri hadde vært borti tidligere. Det er ikke første gang mennesker opplever Jesus-energien i meg, og kommenterer det. Men på dager når alt er helvete og jeg bare vil legge meg ned og dø, - er disse tilbakemeldingene veldig oppmuntrende for meg.

Etter readingen fikk jeg en healing. Den varte ganske lenge. Mens jeg ligger der har jeg ikke noe begrep om tid. Men vil tippe mellom 45 minutter og en time. Det var en behagelig opplevelse. Jeg kjente sterke energier i sving, og tidvis lå jeg og skalv litt. Da healingen var ferdig og jeg skulle til å gå, spurte Kim om jeg hadde noen flere spørsmål. Jeg følte igrunn at alt jeg lurte på var blitt besvart. Men jeg valgte å stille det ene spørsmålet Guden på forhånd hadde bedt meg stille. «Ser Gud på meg og ham som et kjærestepar?», spurte jeg om. «Jeg får et stort og rungende JA!», svarte Kim. Dere kan vel tenke dere jeg ble glad. Mer enn glad. «Glad» er en kraftig underdrivelse. I møte med alt det Gud gir meg, må superlativene brukes. Jeg var det gladeste jeg har vært på lenge. Akkurat.

Denne opplevelsen gjorde meg faktisk så beveget, at jeg måtte sette meg i Domkirken og fordøye det. Slash meditere. Og jeg tror healingen gjorde godt for vonde MS-bein. For jeg hadde ikke noen gangvansker da jeg dro derfra. Det var en fin dag i byen, med masse folk. Etter noen minutter i stillhet i kirken, gikk jeg og tok en kaffe for meg selv. Jeg har blitt så voksen at jeg kan nyte mitt eget selskap på kafé. Men så er jeg jo egentlig aldri alene, når sant skal sies. Jeg har denne Mannen. Han som er en del av meg, som bor i meg, men som samtidig er alt rundt meg – hele min virkelighet. Møtet med Kim i går setter en sluttstrek for mine mindreverdighetskomplekser. Når andre ser min storhet, - det guddommelige Lyset i meg, er det på høy tid at jeg ser det samme selv.

Jeg er takknemlig på grensen til det overveldende. Og håper jeg kan treffe Kim igjen. For han er et veldig ja-følelse-fremkallende menneske. Månebarnet prøver å sende ut litt av det gode hun føler på, over til dere som leser tekstene hennes. Må det gå dere vel, må dere nyte Guds kjærlige tilstedeværelse, og må dere alltid kjenne på gleden over å eksistere. Månebarnske klemmer til dere alle!