25. jul, 2017

Hjertelig gjensyn

God kveld, alle sammen. Her sitter et nydusjet Månebarn og prøver å tenke ut hva hun skal formidle til dere. Selv om det blir litt feil. Jeg tenker egentlig ikke når jeg skriver. Jeg bare «laster ned» tekster, fra en kilde langt klokere enn meg selv. Fra Gud, hvis dere ikke skjønte det. En Gud som har tatt meg på en eventyrlig reise fra tankeløs og barnslig, til tanketom og barnlig. Ser dere hva som skjedde der? Dette er ikke mine ord. De bare kommer til meg, etter hvert som jeg skriver. Automatskrift har vært en ting for meg helt siden 2011. Den høsten var jeg i aller høyeste grad «Gal med stor G». 5. oktober fikk jeg en uvanlig beskjed fra Guden. Jeg videreformidlet denne beskjeden til lærerinnen min på bibelskolen jeg gikk på. Det førte til at jeg ble sendt hjem med første og beste tog. Hva som skjedde på toget den dagen, og de to påfølgende dagene, har jeg allerede fortalt om. Men i korte trekk kan jeg si at Guden flyttet inn i meg, og jeg begynte å tale i tunger.

Nå bruker jeg ikke tungetale så ofte. Men noen ganger, når søvnløsheten er som verst, hender det jeg ber litt – på dette merkelige språket som sikkert ikke betyr noe som helst. Men som gir meg en merkelig følelse av fred og ro. Høsten 2011 ble fra 7. oktober tilbragt bak lås og slå. Jeg var pasient. Eller «patienting» - som er et ord jeg bruker. Både det å være pasient, og det å utvise ekstrem tålmodighet. Ettersom tungetale var noe jeg ganske nylig hadde blitt i stand til, brukte jeg denne nådegaven ofte og mye. Jeg til og med sang i tunger. Men noe som er karakteristisk og viktig, er at ingen skal høre meg be i tunger. Dette er en hellig og intim handling som kun involverer meg og Gud.

Men én person har likevel hørt tungetalen min. Dette er en god venn, som jeg har kjent i mange år. Vi møttes i 2009, om jeg ikke husker feil. Da var vi allerede bekjente. Men det var i 2009 at vi ble venner. Så har han alltid stilt opp og vært der for meg, i perioder av galskap og i de periodene galskapen er døsende, slumrende og hemmelig, - for alle andre enn jeg og Gud. Galskapen blir ikke borte. Det er bare jeg som ikke lufter den like mye. I senere tids utbrudd, den fatale sommeren i fjor, valgte min venn å ta avstand fra meg. Det ble litt for drøyt når jeg var hellig overbevist om at zombieapokalypsen var nært forestående. Jeg klandrer ham ikke. Men Universet ville visst ha det til at vi ikke skulle være fremmede for hverandre. Så nå har vi gradvis tatt opp kontakten igjen. Og i dag var han og besøkte meg hjemme.

Det var ikke bare meg og min venn tilstede i dag. Herman var også på besøk. Ja, dere vet Herman? Det er valpen som moren min har skaffet seg. Han er… ja… skikkelig valp. Ikke er han stueren, ikke har han lært å gå i bånd, og han biter så fort han får anledning. Men han er en ordentlig hjerteknuser. Apropos «knuser». Vi har visst fått nok et tilskudd av vesener fra «Den Uendelige Historie». Der er det nemlig en «rock biter». En stor steinkjempe som spiser, - nettopp – stein. Og Herman elsker å tygge på steiner. Vi tror det er fordi han klør i tennene. Han har for øvrig masse tyggeleker som vi stikker til ham når han blir for intens. Og han biter heldigvis ikke hardt. Men å ta vare på ham er en heltidsjobb. Noen timer en gang i blant går bra. Men jeg har verken stamina eller tålmodighet til å underholde ham en hel dag.

Uansett da. Besøket av kompisen min var veldig hyggelig. Vi har sett hverandre på fest og helt tilfeldig i Frognerparken før vi bestemte oss for å møtes igjen. Og jeg kjenner at jeg har savnet ham. Dette er en intelligent, målrettet, intuitiv og spirituell mann med røtter i Sør-Amerika. Vi har tidligere vært på forskjellige meditasjonskvelder og -kurs sammen. Hyggelige soldager i parken. Og en tur til Krokstadelva eller Mjøndalen (utenfor Drammen) – i det villeste snøværet dere kan tenke dere. Jeg håper vi kan fortsette der vi slapp, og være gode venner igjen. Dette er en viktig person i livet mitt, og savnet etter ham var stort, den tiden vi ikke hadde kontakt. Jeg skal sende en bønn opp om flere år med godt vennskap.

Nå må jeg gå, da jeg skal på en liten kjøretur med en annen god venn. Takk for oppmerksomheten, og gå med Gud. Uansett hva du kaller guden din, så er jeg hellig overbevist om at han er den beste vandringspartneren et menneske kan ha. Månebarnet prøver å være et levende vitnesbyrd på hvor god guden hennes er mot henne. Mitt kall i livet er å formidle Guds gode natur. Hans ardor. Klemmer og hilsener fra en fornøyd disippel – som ikke kunne vært noen andre enn Jesus sin. Jeg er Hans, og Han er min.

- Månebarn