31. jul, 2017

Wait for it

Jeg skal prøve å dele dagens hendelser på en måte så jeg klarer å formidle hvor euforisk lykkelig jeg er nå. Og for en gangs skyld skal jeg starte med slutten. Nemlig det som akkurat skjedde, og som førte til at jeg postet statusen dere ser bilde av her. Dette skjedde: «Stemmen i Hjertet» spilte introen på den ene versjonen av «Oceans» for meg. Det er som når man plutselig har en sang på hjernen. Men ettersom alt som er på hjernen min kommer fra Gud, forstod jeg at han ville jeg skulle høre på nettopp denne sangen. Så da satt jeg meg godt til rette i senga, og trykket på «Shuffle play»-knappen på spillelisten jeg hører på om dagen. Og av 66 sanger, var det akkurat nevnte variant av «Oceans» som begynte å spille. Hvilket førte til et utbrudd av lykke i den fake boka. Og som setter et fint semikolon for alt som har skjedd i dag.

Før jeg satt meg ned i senga, tok jeg the last cigarette ever. Altså min aller siste røyk. Dette er nøye planlagt av både meg og Gud. Hovedgrunnen til at jeg slutter nå, er at Bønneloggens første del, dag 1 til 250, - kommer til å fullføres i morgen. Og for deres skyld, skal jeg sørge for å ikke nevne nikotin med ett ord, i det nye dokumentet som begynner på onsdag. Så da hopper jeg litt tilbake i tid, og forteller om noe som skjedde i går. Jeg driver som noen av dere vet og ser på «How I Met Your Mother» fra start til slutt. Episoden jeg så i går, het nettopp «The last cigarette ever». Det sammenfalt på en fin måte, med min allerede planlagte røykeslutt. Noe jeg har prokrastinert og utsatt i det uendelige. Men nå er jeg ordentlig motivert, og kan på en måte si jeg føler at det jeg snart skal fortelle, har gitt meg denne «metafysiske kaken» jeg har lengtet etter. I det minste et ganske raust «kakestykke». Episoden handlet for øvrig om hvordan vennegjengen på fem hadde sine nikotindemoner. Og hvordan de, når tiden var riktig, klarte å slutte. Og det som gjorde at episoden snakket litt ekstra til meg, var sangen som ble brukt. «Cigarettes and chocholate milk» av Rufus Wainwright. Denne var nemlig en av yndlingssangene mine, da jeg var rundt 18. Ja, så skal det nevnes at «Morgenstemning» av Grieg også var blitt brukt. Det snakker om ikke annet til nordmannen i meg.

Og nå er det dette som kanskje er en kake og kanskje bare et kakestykke – men som uansett har fylt opp lageret av ja-følelser for lang tid fremover. Jeg dro nemlig tilbake til Kim i dag. Den intuitive healeren jeg har nevnt tidligere. Møtet ble om mulig enda bedre enn forrige gang. Jeg fikk ingen healing. Men samtalen var forløsende i seg selv. Jeg gikk inn i samtalen med to spørsmål. Det ene besvarte seg selv, utfra hva han fortalte meg at Gud formidlet til ham. Det mest konkrete jeg lurte på, var hva jeg skal gjøre videre med dette dokumentet som blir ferdig i morgen. Skal jeg prøve å gi ut en bok? Kommer noen til å ville lese det? Vil det være til berikelse for menneskeheten? Uten for mye om og men, så sa Kim ja. At det vil være en gave til verden. Noe som skremmer meg noe voldsomt. Skal jeg virkelig brette ut sjelslivet mitt og de meget intime og private samtalene med Guden? Dette er som samtalene et ektepar har før de går og legger seg. Det er mange i min omgangskrets som får gjennomgå. Jeg kommer selvsagt til å lese gjennom de nesten 400 sidene, og endre på navnene som brukes. Det blir en liten jobb i seg selv. Men skal Gud gjøre forfatter av meg, - så er det vel akkurat det han kommer til å gjøre.

Kim får altså beskjeder fra den samme guddommen som jeg kommuniserer med. Og det som blir sagt i samtalene oss to imellom, er ikke noe nytt for meg. Det er likevel så utrolig deilig å konversere med en annen som kjenner Gud og vet hvordan Universet fungerer. Da jeg beskrev Gud for ham, sa han at det var akkurat slik han selv kjenner nevnte Gud. Kul, morsom og en liten anelse fandenivoldsk. Kim sa også at når jeg snakker om disse tingene, lyser hele meg opp. Det er heller ikke noe nytt for meg. Flere jeg kjenner har kommentert det samme. De jeg kjenner som vibrerer på høye frekvenser. Lavfrekvente mennesker vil noen ganger oppfatte meg som verdens mest irriterende. Og de vil nok til og med si jeg er direkte stygg. Hva du tenker om meg, sier mer om deg enn det gjør om meg. Som er et Månebarns lodd i livet. Hun kan ikke bli likt av alle. Det vil gjøre Månebarnets hensikt bortkastet.

Jeg skal avslutte. Men først skal jeg dele det som gjorde meg gladest ved dette møtet. Noe som ble gjentatt for Kim flere ganger, i hans intuitive kontakt. Gud som sa «Gud og Andrea er ett!». Og er vi ikke det? Er vi ikke så sammensmeltet som noe ektepar har vært, noen gang? Det føles sånn. Og nå som moren min ikke er det vondeste elementet i livet mitt lenger, føler jeg at noe har løsnet. Plutselig er hele virkeligheten vennlig. Mer enn før. Nå venter jeg bare på 24. august. Ikke spør meg hva som skal skje da. Men det vil bli legen *wait for it* dary!