4. aug, 2017

Bastian og piken

Bastian gikk mot det nedslitte, forlatte huset. Det kom et svakt lysskjær fra et av vinduene i andre etasje. Det måtte bety at hun allerede var der. Han både gledet og gruet seg. Han ble bestandig så keitet når han var sammen med henne. Hun hadde en merkelig effekt på ham.
Det var en fin ordning de hadde. Møtes hver kveld i et gammelt hus. Det var hennes idé, hun hadde sans for eventyr. Det var stort sett det han visste om henne. Hun hadde fortyllet ham på en mystisk måte. Han forstod det ikke selv.

Nå var han kommet inn, og satte kursen mot trappen. Det som nå var gammelt og forfallent hadde nok en gang i tiden vært en skikkelig herskapsbolig. Det var vakre utskjæringer på rekkverket i trappen, og i taket hang det en praktfull lysekrone med prismer av krystall. Månen speilet seg i den, og sendte ut fargerikt lys som falt på veggen. Han nærmet seg rommet hvor han visste hun ventet. Han knuget en liten porselensfigur i den høyre hånden sin, den skulle forestille en pike. Han hadde funnet den i kjelleren sin og syntes den minnet om henne. Hadde det samme uutgrunnelige triste uttrykket i ansiktet. Håper hun blir glad, tenkte han idet han gikk inn i rommet. Hun stod med ryggen til ham og holdt på med noe ved benken. Han kremtet og hun snudde seg.
”Hei”, sa han usikkert, og vinket nervøst.
Hun lyste opp og kom mot ham.
”Hei”, sa hun sjenert smilende da hun var helt borte ved døråpningen.
”Jeg… eh… jeg har en ting til deg”, sa han, og holdt frem gaven. Hun så på den, og et lite øyeblikk syntes Bastian at det triste uttrykket hennes forsvant. Men da han så etter på nytt var det der igjen. Hun smilte til ham og tok imot den, og så på den.
”Den er nydelig, tusen takk!” sa hun og sendte ham et smil som kunne smeltet is. Han ble varm helt ned i tærne, og lovet seg selv å huske det smilet så lenge han levde.
”Den minnet meg om deg på en måte”, klarte han å få frem.
”Du er fantastisk”, sa hun og gav ham en rask klem. Bastian klarte ikke å svare, så han bare smilte blygt.
”Å, forresten, se hva jeg fant hjemme”, hun pekte bort på benken, og der stod det noe. Bastian gikk bort til den og så med en gang hva det var. En radio. Den var litt nedstøvet, men i fin stand. Hun skrudde den på, og en nydelig melodi strømmet ut. Det var det perfekte øyeblikk. Natten var fra nå av Bastians yndlingstid. Han følte seg heldig som hadde møtt henne, hun var bare fullkommen. Hun var alt han klarte å konsentrere seg om, og når han ikke var sammen med henne følte han seg bare tom. Han visste ikke hva det var, kanskje han bare var blendet av beundring, eller kanskje han elsket henne. Men hvordan skulle han vite det? Det eneste han visste var at han måtte nyte hvert øyeblikk han hadde sammen med henne.

Med ett ble det mørkt i rommet. Stearinlyset hadde brent ut, og nå var det bare månen som lyste opp. Men etter en stund vente øynene hans seg til mørket. Han så stjålent bort på henne, hun var borte ved vinduet og la fra seg porselensfiguren i en stol. Så snudde hun seg og kom bort til ham igjen.
”Dans med meg” sa hun, og lo mot Bastian. Han kjente de spede, porselenaktige hendene gripe tak i hans egne tørre, skitne. Idet hun gjorde det, kjente han en rar, kriblende følelse ile gjennom kroppen, og han løftet hodet. Han så rett inn i de skinnende blanke øynene som hadde fengslet ham så fullstendig første gangen han så henne. Hun smilte til ham, og svingte seg grasiøst til takten fra den støvete radioen. Bastianlot seg villig lede, og etter en stund lot han bare musikken løfte ham bort fra alt. Bort fra det nedslitte rommet, bort fra det forfallne huset, bort fra hele hans triste tilværelse. Men ikke bort fra henne. Han kunne ha fortsatt å danse med henne hele natten, men plutselig stoppet musikken. Bastian stoppet også, og så brydd ned i gulvet igjen. Hun gikk bort til speilet som stod i hjørnet, tok en flik av sjalet sitt og tok til å tørke bort støvet som dekket glasset. Bastian tok seg selv i å stirre som besatt på denne underlige, overnaturlig vakre piken.

Han så på klokken og kremtet keitet. Den var litt over midnatt. Hun snudde seg.
”Ja?” sa hun, i en mildt spørrende tone.
”Det begynner å bli sent”, sa Bastian.
”Å” sa hun, og så med ett trist ut.
”Jeg må nok komme meg hjem snart”, sa han, og merket med en gang hvor dumt, klisjéaktig det hørtes ut.
”Ok”, sa hun. Hun gikk bort til stolen under vinduet og tok forsiktig opp porselensfiguren Bastian hadde gitt henne. Bastian kunne ennå ikke få det begeistrede utrykket i det nydelige ansiktet ut av hodet sitt.
”Takk for dansen”, sa hun, smilende. Bastian smilte tilbake, og til hans forbløffelse nærmet hun seg rolig. Da hun stod om lag en halv meter fra ansiktet hans, stoppet hun. Bastian merket at han rødmet, og i sitt stille sinn takket han for at ingen hadde brydd seg med å installere elektrisitet i det gamle huset. Det var fremdeles mørkt, det eneste, svake lyset kom fra fullmånen utenfor. Hun tok tak i Bastians hender, igjen kjente han denne rare kriblingen som startet i bena, og løp oppover gjennom hele kroppen. Så tok hun enda et steg mot ham, nå var hun så nær at han kunne kjenne pusten hennes.
”Skal du ikke kysse meg?” sa hun, idet hun la en arm rundt nakken hans.
”Vel… ehm…øh…” begynte Bastian, men før han rakk å si noe mer, hadde hun lagt sine lepper mot Bastians. Det var et raskt, men varmt og mykt kyss. Han ble overrasket, men ikke så mye at han ikke skjønte hva som skjedde. Hun trakk seg tilbake, og nå var Bastian sikker på at hvis hun hadde kjent på ansiktet hans, ville hun merket hvor varm han var. Hun slapp taket i hendene hans.
”Hadet, da”, sa hun og trippet bort til døra. Hun vinket til ham med den hånden hun holdt porselensfiguren. Bastian ble igjen en liten stund, og han var helt i himmelen da han kom ut i den friske luften. Natten var mild. Langt borte fra visste han at motorveien larmet, men det eneste han kunne høre var gjenklangen av melodien de hadde danset til.