10. aug, 2017

Skitt fiske

I dag ble jeg vekket på en veldig hyggelig måte. Arnis kom og banket på døren. Vi hadde ikke avtalt å møtes eller noe. Han bare kom innom og satset på at jeg var hjemme. Og det var jeg, heldigvis. Ikke helt våken, da. Men det var på høy tid å stå opp. Så selvfølgelig slapp jeg ham inn. Jeg kunne ikke være en dårligere vertinne enn at jeg gav ham kaffe. Vi satt en stund og pratet og drakk kaffe. Deretter inviterte han meg på middag, og etter en stund dro vi til Egon på Bekkestua. Vi satt ute, da det har vært fint vær i dag – for en gangs skyld. Maten var kjempegod. Jeg bestilte en kjøttfri quesedilla. Og Oreo-milkshake til dessert. Det slår aldri feil!

Etter maten prøvde vi å finne ut hva vi skulle gjøre. Arnis lurte på om jeg ville bli med hjem til ham og se på film. Jeg takket ja, så da kjørte vi hjem til ham. Arne har filmatiseringer av hele Bibelen. I dag så vi filmen om Paulus og Apostlenes Gjerninger. Det var kjempehyggelig, og fint å bli litt bedre kjent med Paulus. Han er ikke favoritten min i Bibelen. Men det hadde strengt tatt ikke vært noen kristendom, hadde det ikke vært for ham.

Dette er dagen før dagen. I morgen feirer jeg åtte år i Gudens vold. I morgen er det altså åtte år siden jeg ble… ja… Gal med stor G. Og Universet skulle ha det til at jeg kjørte forbi stedet hvor alt begynte, tidligere i dag. Historien om hvordan galskapen manifesterte seg, gir ikke helt mening for meg – den dag i dag, åtte år senere. Og når jeg prøver å tenke tilbake, fylles rommet rundt meg opp av lukten av marihuana-røyk. En uvane jeg hadde tidligere, og som jeg på ingen måte er stolt av. Men som med Paulus og kristendommen, så tror jeg ikke det hadde fantes noe Månebarn, hadde det ikke vært for jointen.

Nå sier jeg nei takk hvis noen spør om jeg vil ha. Det er ikke vanskelig for meg. Ikke når jeg har tatt et valg – og velger å stå for det. Det var i bunn og grunn et ultimatum, mer enn et valg. Gud som sa: «Hei, ditt kjøtthue! Nå slutter du med det forbaska tullet der. Hvis ikke er det over og ut for deg og meg!». Og hvis alternativet er at jeg ikke får snakke med Gud, så er det egentlig ikke et spørsmål, engang. For det var det som skjedde, den aller siste gangen jeg røyket. Stemmen i Hjertet forsvant. Jeg prøvde å starte en samtale, men fikk ikke svar. Det var ingen dialog. Dermed sa jeg til Gud at jeg skjønte hva som var galt. Og lovet at dersom han var tilbake neste morgen, ville jeg ikke røre cannabis igjen. Jeg gikk og la meg med skjelvende hjerte, og håpet på det beste. Neste morgen var Gud tilbake. Jeg takket og sa halleluja. Og det var det.

Det kan nesten ikke beskrives, engang. Hvor katastrofalt det ville føltes, skulle Stemmen i Hjertet bli borte. Fra høsten 2011 til sommeren 2017, har jeg bare opplevd det én gang. Nemlig den dagen jeg sluttet å røyke joint. Da jeg var innlagt i fjor høst, opplevde jeg også at kontakten var dårligere. Men bare på rommet mitt. Med en gang jeg gikk til kapellet, som var plassert på området, var Gud mer enn pratsom. Jeg har blitt så vant til å alltid ha ham så nær som han er, at skulle han blitt borte, ville jeg følt meg som noe i nærheten av handikappet. Jeg ville ikke klart å ta et eneste valg. Jeg ville ikke visst hva jeg skulle funnet på. Jeg tror jeg kan strekke den så langt som å si at jeg til og med ikke ville visst hvordan jeg skulle ordlegge meg, mens jeg snakket med folk.

Alt er så velsignet automatisk for meg. Bildet her illustrerer det på en fin måte. Hvordan jeg er Guds lille marionett. Hvordan han trekker i trådene og styrer mine minste bevegelser. Hver eneste tanke, hvert eneste innfall og hver eneste impuls. Når sant skal sies, er dere alle Guds små hånddukker. Dere er bare ikke klar over det. Men jeg, jeg er så bevisst det at jeg blir handlingslammet når Gud ikke vil fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Men en fin effekt av meditasjonen jeg og Alex deltok på, er nettopp dette. Jeg er om mulig enda mer tankeløs enn før. Hvor «tankeløs» er den beste tilstanden du kan være i. Det er når sinnet er stille, at du gjør deg selv om til en farkost for den guddommelige viljen. Jeg merket det allerede onsdag morgen, da jeg gikk og la meg. Men nå har det gått litt tid, og jeg kan med hånden på hjertet si det er en betydningsfull forskjell fra før Lion’s gate-meditasjonen. Det er så vanvittig stille. Som et hav. Et hav uten en eneste krusning eller bølge. Jeg må utforske dette litt. Som er en annen måte å si at jeg skal meditere. Slik avslutter jeg nok et blogginnlegg. Og ønsker dere lykke til med hva enn dere skal bruke kvelden på. Og hvis dere skal fiske, sier jeg «skitt fiske» - ettersom «lykke til» er alt annet enn lykkebringende for en fisker. Akkurat.

- Månebarn