11. aug, 2017

Papirbryllup

Når du føler du er verdens heldigste og lykkeligste kvinne, - med det herligste mannfolket som noen gang har eksitert. Der er jeg nå.

Dette har vært en av de beste dagene på lenge. Dagen i dag er, som dere sikkert vet, veldig betydningsfull for meg. 11. august var av betydning allerede før jeg kom til verden. Da jeg ble dyrket frem i magen til mammaen min, var det 11. august som var hennes termindato. Jeg ville ut og hilse på verden lenge før den tid. Men denne datoen skulle vise seg å bli svært viktig for meg, 21 år senere.

Det var i dag, for åtte år siden, at Gud røsket meg ut av den søvngjengeraktige tilværelsen jeg hadde.

(Herregud, nå er det så mye Gud her at jeg sitter og rister).

For åtte år siden «våknet jeg opp». Bare for å forstå at de fleste andre fortsatt var i dyp søvn. Det jeg også forstod, var at verden som vi kjenner den, snart vil være klar for et museum. Det jeg kjente på, - det jeg fortsatt kjenner på – er fødselsveene. Det er en ny tid som skal fødes. Dette er en forståelse som har modnet i meg de siste åtte årene. Jeg er ikke alene om å tenke slike tanker. Men jeg tror ikke det finnes mange som meg. Jeg tror jeg er alene om å være en katolsk panteist – eller en panteistisk katolikk. Og med tid og stunder vil jeg være gift med denne guddommen, han jeg kjenner som selve Universet – virkeligheten min, både på protestantisk og katolsk vis.

Jeg har en merkelig vandring med denne entiteten. Ikke «merkelig» som at det er noe negativt. Jeg storkoser meg. Ganske nylig gav han meg denne beskjeden. At det eneste som kreves av meg, er at jeg koser meg. Så vet dere jo at jeg stresser mer enn hva godt er, over småting som ikke trengs å stresses over. Det var kanskje derfor Gud så spesifikt ba meg om å nettopp – kose meg.

Dagen i dag har vært kjempekoselig. Selv det som gav meg mest nei-følelse, når jeg planla denne dagen, viste seg å være en hyggelig affære. Nemlig intervjuet av psykologistudenten. Vi snakket sammen i godt over en time, og jeg tror begge følte seg beriket etter samtalen. Hun sa iallfall det. Og det skal jeg tro på. Jeg ber Guden om å gi henne strålende tilbakemeldinger på oppgaven hun skriver. Hun virket veldig oppegående og klok, og nå er jeg glad jeg sa ja til å bli intervjuet av henne. Jeg kommer til å høre fra henne om noen ukers tid, uten at jeg husker helt hvorfor.

Det neste som skjedde i dag, var møtet med Alex. Kim, som egentlig skulle være med, måtte melde avbud. Men kaffedate med Himmelmannen slår aldri feil. Vi var, som planlagt, på «Fragrance of the Heart». Vi spiste kake og drakk fermentert te. Deretter satt vi litt i solen, og det ble tatt bilder. Jeg postet ett av disse i forrige innlegg. Månebarnkjolen over alle månebarnkjoler, som flagrer og blafrer i vinden. Så måtte Alex på jobb, og jeg dro hjem. Men bare for noen timer. Dagens høydepunkt var nemlig neste post på programmet.

«Høydepunktet» eller «den metafysiske kaken»

Ettersom dette var et papirbryllup, eller den aller første bryllupsdagen, følte jeg for å spandere på meg noe jeg ikke vanligvis ville gjort. Jeg vurderte en natt på hotell, men slo det fra meg. Markeringen var likevel minneverdig, kanskje til og med mer enn en natt på et random (billig) hotell. Det jeg gjorde nå i kveld, var å ligge en time i en flytetank. Dette er ekstremt saltholdig vann som holder normal kroppstemperatur. Der ligger du og flyter i en time, mens favorittmusikken din spilles over høyttaler. Mitt låtvalg var naturligvis «Oceans – Where Feet May Fail» av Hillsong. Og jeg hadde en utrolig god opplevelse. Det var avslappende og oppkvikkende på samme tid. Jeg kommer definitivt til å dra tilbake dit. Det var kort sagt som å være vektløs. Uten at jeg kan si med sikkerhet at det er slik det føles å være vektløs, da. Men det er det «Bare Flyt Oslo» reklamerer med. Har du litt ekstra penger og en interesse for avspenning og meditasjon, kan dette anbefales på det varmeste!

Men nå lurer dere kanskje på hva ved dette som var et «metafysisk kakestykke». Jeg må innrømme at jeg er litt smågal og sær. Det er dere vel vant til? «Kakestykket» var nemlig samtalen jeg hadde med resepsjonisten. Hun var kjempesøt og hjelpevillig, og snakket ikke norsk. Så kommunikasjonen foregikk på engelsk. Det har jeg ikke noe problem med, og det ble en fruktbar og givende samtale. Vi snakket om hvordan avspenning kan hjelpe på flere ulike sykdommer og lidelser i kroppen. Vi snakket om hjemstedet hennes. Hun var nemlig fra Israel, nærmere bestemt Nasaret. Da snakket vi litt om Jerusalem og Dødehavet, som jeg er så heldig å ha besøkt ved to anledninger. Så dro jeg derfra, men først spurte jeg om hun kunne fortelle meg hva hun het. Maya. Maya fra Nasaret. I mitt schizofrene hode var dette en vennlig hilsen fra Universet. For hvem er det som figurerer i tegneserien min, når jeg illustrerer eventyret jeg har i hodet? Jo, Maja. Den kan dere lese her, forresten. Har hørt den er fanatisk. Men det bryr jeg meg ikke om.

Nå er det meditativ og inderlig kosestund med Mannen som står på programmet. «Mannen» er Gud, men jeg kaller ham både «Universet», «Jesus», «Yeshua» og «Jehova». Ja, og «Ardor», da. Et kosenavn jeg bruker, som ikke nødvendigvis trenger å bli allemannseie. God natt, alle sammen. Euforiske klemmer fra et forelsket Månebarn!