16. aug, 2017

Vill benzo-rus

God kveld, verden. Jeg håper alle har det bra, og at dere har hatt en fin dag. Her i hovedstaden og forstaden har det vært en nydelig soldag. Det har skjedd mange fine ting, og jeg sitter og føler meg heldig og takknemlig. Enda formen ikke er helt på topp, - er humøret desto bedre. Man må ta utfordringer med et smil. Mine utfordringer er altså MS, med tilhørende gangvansker og insomnia. I natt tror jeg at jeg sovnet rundt 03:30. Det var tungt å komme seg opp i dag tidlig. Men opp måtte jeg. Jeg skulle nemlig til Ullevål sykehus. Der er jeg én gang i måneden for å få medisin mot denne lumske sykdommen. Jeg antar medisinen virker, for jeg blir jo ikke syk. Ikke sånn det kan være, med MS. Den opptrer nemlig i attakker. Så man kan være ganske frisk mesteparten av tiden. Helt til du brått får et attakk, og mister funksjon i et organ eller en kroppsdel. På de seks årene jeg har hatt MS, har jeg bare hatt to attakker. Da jeg var blind på høyre øye, og da jeg var lam i høyre bein. Nå ser jeg utmerket på begge øyne. Beina er ikke så mye å skryte av. Men jeg klarer i det minste å gå til bussen. Det kunne vært mye verre. Sånn tenker jeg, og sånn jeg tenke, - for å unngå å legge meg ned for å dø.

Men dette var deprimerende. Jeg skulle jo ikke klage over sviktende helse. Jeg skulle fortelle om de to koselige metafysiske kakestykkene denne dagen har bragt. Ja, så jeg begynner med besøket på Ullevål. Dagens antrekk har vært en hvit bukse, den hvite singleten jeg fortalte om i går, en hettejakke med små japanske damer, og L.A.M.B.-sko med noen liknende japanske damer, i tillegg til elementer fra Gwen Stefani-sanger. Skoene og jakken hører ikke sammen på noe vis, men de passer perfekt til hverandre. Dette er relevant fordi det var Gud, allerede da jeg var søvnløs i natt, - som sa jeg skulle ha på dette antrekket. Og med en god grunn, også. En av sykepleierne på poliklinikken kommenterte nemlig hettejakken, og spurte hvor jeg hadde kjøpt den. Jeg sa jeg hadde hatt jakken i nærmere ti år, og at den sannsynligvis ikke var å få tak i lenger. Så ba jeg henne ta en titt på skoene, som virkelig kompletterer looken. Hun syntes de var veldig søte. Så sa hun at grunnen til at hun spurte, var at hennes 14-årige datter er helt Japan og Korea-frelst, og elsker denne typen motiver. Da følte jeg at jeg måtte tipse henne om nettbutikken jeg har brukt siden 2008, nemlig YesStyle. Der har de alt mellom himmel og jord, i alle prisklasser – fra mange asiatiske merker. Og yndlingsmerket mitt; Candy Rain. Sykepleieren ble veldig glad, og takket for tipset.

Etter to timer på sykehus, var jeg klar for å dra tilbake til Bærum. Mens jeg gikk gjennom en liten park på vei til bussen, kom jeg til å tenke på en søt jente jeg ble kjent med på Blakstad, det psykiatriske sykehuset jeg gjestet i hundre dager i fjor. Jeg tenkte det var lenge siden jeg hadde hørt fra henne, og bestemte meg for å ta kontakt og spørre om hun ville ta en kaffe en dag. Og dere kan jo tenke dere hva som deretter skjedde. Hun kom gående mot meg, og skulle ta samme buss som meg – to minutter etter at jeg sendte henne en tanke. Det var koselig å se henne igjen, og godt å få catchet litt opp. Dette er en jente med veldig mye klokt og fornuftig mellom ørene. Jeg har en følelse av at hun kommer til å nå langt i livet. Og jeg er veldig glad vi har fått kontakt, på et sted hvor bånd knyttes på tross av vonde situasjoner og stemninger. Vi sa hade da bussen var på Thune og hun skulle av. Jeg satt på helt til Skøyen, og takket Universet for denne hyggelige synkronisiteten.

Jeg dro deretter tilbake til Bærum, men ikke hjem riktig enda. Bestekompisen min ville gjerne ha meg med på IKEA. Så jeg tok bussen til Lysaker og gikk opp på Lysaker torg for å vente på ham. Han kom ganske raskt, og sammen dro vi først til meg, så til ham, så til IKEA og til slutt hjem til foreldrene hans, ettersom han er barnevakt for hunden deres. Grunnen til at vi dro hjem til meg først, var at jeg måtte hente posten. Jeg ventet på noe viktig. Nemlig en pakke med masse smykker. Det er trist å si det, men jeg har sprukket på «shoppe-stopp» et par-tre ganger den siste tiden. Jeg mistenker at det handler om sovepillebruk. Jeg er nesten dopet, og veldig ukritisk og impulsiv. I vill benzo-rus klikker jeg meg inn på nettbutikkene jeg pleier å bruke. Og bestiller varer for ganske høye beløper. Så glemmer jeg nattens eskapade helt frem til jeg sjekker mailen min. Ja… det er ikke noe jeg er stolt av. Men fine klær da, i det minste. Og disse. Tre kors, en ring, en klokke og et par øredobber. Men nå skal jeg roe meg. Har nemlig sluttet å bruke benzo-sovepillene. Da får jeg heller ligge 4-5 timer og vente på søvnen. Hvilket minner meg på at Alex har tipset meg om å kjøpe noe som heter prebiotika. Kanskje det er den magiske ingrediensen som skal til for at jeg sovner når jeg legger meg, og ikke en halv natt senere.

Nå venter søvnen, hvis jeg klarer det. Må isåfall bare prøve og prøve - så kommer den vel til slutt. Månebarnske klemmer, gode intensjoner og tanker sendes i deres retning. Takk for meg, og takk for dere!

- Månebarn