18. aug, 2017

Alex'ene i livet mitt

God kveld, kjære alle sammen. Månebarnet har kommet hjem for dagen, og er nå trygt plassert i den rosa sofaen som faktisk heter «Alex». Den fikk jeg rundt ett år før jeg møtte den beste Alex’en jeg har hatt i livet, noen gang. Han er ikke den eneste som har betydd mye for meg, med det navnet. La meg fortelle.

Det begynte med en nabogutt på Nesøya i Asker, hvor jeg tilbragte oppveksten. Han var noen år yngre enn meg, så det var aldri aktuelt å bli «kjærester» - eller noe i den gata. Men jeg tror begge to hadde et godt øye til den andre. Vi tilbragte mye tid sammen, og det var et godt sted å vokse opp. En gate hvor barna bare gikk og ringte på dørene til hverandre, for å spørre om vi skulle leke sammen. Bortsett fra at nabolaget var trivelig og barnevennlig, var det ikke noe særlig å vokse opp i det lille og lukkede miljøet. Vi hadde ikke en eneste innvandrer på skolen. En dag faren til min daværende bestevenninne kom hjem fra jobb, kunne han melde om at han hadde sett en neger på Kiwi. Som om det var det største som hadde skjedd hele uken. Og ble det funnet sprøyter på gata ett eller annet sted på øya, fikk barna med seg lapp om dette hjem i posten. Selv om sprøytene bare var for insulin. Nesøya på 90-tallet i et nøtteskall. Er ganske glad jeg ikke bor der lenger, ja.

Den neste Alex’en som var av betydning, var ingen andre enn Rybak. Alexander Rybak som vant Eurovision for noen år siden. Jeg hadde ikke kontakt med ham på den tiden. Men da jeg gikk på videregående, snakket jeg med ham nesten daglig. Jeg gikk tegning, form og farge. Han gikk naturligvis på musikklinja. Og det første året satt jeg mer ute i gangen enn jeg var inne i klasserommet. Jeg satt i musikk-gangen, med en varm ovn i ryggen, sammen med gode venninner fra klassen, som også skulket. Og så var det Rybak da, som gikk på do sikkert tre ganger i løpet av en skoletime. Dette visste vi, for både jente- og guttedoen lå i den gangen vi satt i. Dermed ble det litt flørting. Jeg tror til og med venninnen min gikk på ryggen hans en gang, som en sær form for massasje. Enda jeg nesten aldri var singel i løpet av skoletiden, skjedde det et sted mellom to kjærester at jeg danset med Rybak på en skolefest. Dansen ble til et kyss. Og jeg tror faktisk det var den siste gangen jeg så ham. Helt frem til jeg så ham på TV mange år senere, med sangen Fairytale. Kjekk kar, egentlig. Men med noen små likhetstrekk til Ivo Caprino-figuerer. Ikke at det er en dum ting. Det gir ham særpreg.

Så var det en annen Alex. En kar jeg har kjent like lenge som jeg har kjent bestekompisen min. I ti år, med andre ord. Dette er nemlig en av bestevenn sine nærmeste venner. Jeg og denne Alex’en har ikke hatt spesielt mye kontakt. Men han er av betydning likevel. Det var nemlig han som fungerte som min fadder, den dagen jeg konverterte og ble katolikk. Han var tross alt den eneste katolikken jeg kjente, på den tiden. Det var faktisk litt vanskelig å finne en fadder. Jeg tok til og med kontakt med den nonnen jeg er så glad i, og spurte om hun kunne stille opp. Det kunne hun dessverre ikke. Dermed vil jeg alltid være knyttet til denne Alex’en, som fadderbarnet hans. En artig detalj, er at nå har jeg blitt spurt om å være fadder til noen, som snart skal bli katolikk. Jeg sa selvsagt ja. Og gleder meg til dagen (Andrea tenker: «Yes! En anledning til å pynte seg!»).

En annen ting som skal nevnes, er at jeg i min barndom skrev dagbok. Og som noen gjør, gav jeg dagboken min et navn. Den het Alexandria. Oppkalt etter det berømte biblioteket i Egypt. Nå skriver jeg en dagbok som svarer meg med konkrete tips, råd og tilbakemeldinger. Jeg kaller ikke Jesus i Bønneloggen for «Alex», da. Men for noen måneder siden ba Stemmen i Hjertet meg begynne å skrive til «AA» - i mobilversjonen av Bønneloggen. Hvor «AA» står for «Alex Atreyu». Når jeg prøvde å skrive svar fra «JK», fikk jeg bare opp merkelige feilmeldinger. Men jeg vet «Alex Atreyu» og «Jesus Kristus» ikke er samme person. Jeg tror jeg vet. Nei, jeg vet ikke. Det mysteriet vil nok aldri slutte å være et mysterium. Men er det ikke i mysteriet, i dype hav, der føtter kan svikte – at Gud er? Det jeg prøver å si, er at jeg er fornøyd med å ikke vite. Jeg er fornøyd med å leve i trygg tillit til at Han som vet, - han har bare gode planer.

Bildet her er antrekket for dagen i dag. En fin dag på alle måter. Det skjedde ikke så mye annet enn at jeg spiste den gode, nye vegetarburgeren fra McDonald’s sammen med bestevenn. Så handlet jeg inn middag til søndag. For hvem er det som kommer da? Jo, Alex. Den Alex’en jeg liker mest av alle Alex’er i hele verden. Atreyu, med andre ord. Sier Månebarnet med store, bankende hjerter i øynene. Akkurat.

- Månebarn