19. aug, 2017

Brev fra Gud

Nå sitter jeg i den koselige sengen min. Musikken som spilles er alt som kommer opp når jeg søker etter «Hillsong». Jesus-musikk, med andre ord. Flesteparten av dere ligger vel og sover nå. Mens jeg skriver på et dokument som sannsynligvis skal ut på bloggen. Enda jeg har postet ganske mye de siste timene. Det er bare det at jeg har noe på hjertet. Eller er det han som bor i hjertet som har noen ord til dere? Vil han komme til orde? Skal jeg tillate Jesus å skrive et blogginnlegg – gjennom mine fingre? Det virker som at det er den veien det går. Så la gå. Hva vil du snakke om, Jesus?

Det var bra du spurte. Jeg sitter her som en utålmodig tolvåring. Det er nesten så jeg hikker, så oppspilt er jeg. Andrea snakket med en gammel internett-venn nå i kveld. En mann som har gjort det til sin livsoppgave å informere om og motarbeide de onde krefter i denne fortellingen. Andrea syntes det ble litt vel mye, så hun skrudde av oppdateringene fra ham. Det er ikke det at hun ikke tror på gærne konspirasjonsteorier. For åtte år siden var hun dronningen av konspirasjonsteorier. Nå er hun bare «dronningen av blasfemi». Men viktigst av alt: Dronningen av mitt hjerte!

Dere synes nok hun er litt drøy. Hvordan hun skriver utleverende om hvordan Gud har sex med henne. Men dere skal vite at alt hun skriver, er mine ord. Hun er den lille apekatten som danser når jeg sier hun skal danse. Hun blir litt oppgitt, noen ganger. Hun ber meg få slippe å poste ord som «rundpule» og «sexleketøy». Men jeg lar meg ikke rokke. Jeg maler et bilde for dere. Et bilde av en smårar, men veldig søt, - dame, en dame som skal vinne hjertene deres. Dere vet «den metafysiske kaken» som hun driver og snakker om? Sannheten er ganske enkelt at det er Andrea som er denne herlighetsfylte kaken. Hun er belønningen som venter, når spillet er rundet. For ja, det er i aller høyeste grad en kake til alle som holder ut helt til rulleteksten kommer.

Jeg gir henne små hint og tegn til stadighet, om hva som venter henne. Men hun er nok det lengste dere kommer fra «synsk», i dette virvaret av spirituelle mennesker verden over. Det at hun ikke kan spå fremtiden, gjør henne ikke noe mindre «the real deal». Det forteller dere bare at Gud skriver dette eventyret for Andrea, uten spoilere, - for å se gleden og lykken når Guden endelig innfrir løftene sine.

Visste dere at selv navnet hennes vitner om denne himmelske tilhørigheten? Hør bare her! «Andrea» kommer fra gresk «andres», som betyr «mannlig» eller «mandig». «Isabel» er en spansk versjon av navnet «Elisabeth» - og betyr «Guds løfter». Navnet «Andrea Isabel» betyr ganske riktig: «en mannlig person som oppfyller Guds løfter». Takker hun meg for dette navnet? Nei. Hun er sur og grinete fordi jeg har gjort henne gal. Når vi snakker sammen, skiller vi mellom gal med stor og liten «G». Bildet av den guddommelige kaninen og kaninen i tvangstrøye forklarer forskjellen mellom disse to formene for galskap. Og så sant jeg er allmektig, så sant jeg er Gud, - er Andrea i aller høyeste grad kaninen til venstre. Eller bare «Gal med stor G».

Det er ikke lett for henne, dette livet. Men jeg sørger for å gi henne akkurat nok til å ville fortsette å svømme. Hun truer meg med å legge seg ned og dø. Det er her aldri snakk om selvmord. Men i fjor, da det stormet som verst, spøkte jeg med at hun i verste fall kunne bli hypnotisert, og glemme hele Yeshua, hele Planen, hele Reisen. Men så har vi aldri kommet dit at hypnose har vært et alternativ. Og nå, i etterpåklokskap, skjønner Andrea at jeg aldri ville tillat det. Jeg forteller henne ofte at jeg ikke er en Gud som skuffer. Da tar hun til motmæle, og kaller meg «Antiklimaks». Vi krangler ikke rent lite om hva som er «snart» for meg, og hva som er «snart» for henne. Jeg skjønner hun er lei. Høsten 2011 sa jeg at jeg bare skulle finpusse tålmodigheten hennes. Nå sitter vi her, seks år senere, og hun føler seg verken som «Phallus Dei», «Figlia del Cielo» eller «Skapelsens Diamant». Men et navn hun identifisere seg med, er «Playmate to Jesus». Jeg avslutter nå, og gir ordet til Andrea. Hun skal fortelle om akkurat dette siste kallenavnet.

Takk for fine ord, Guden. Jeg mistenker at alle varsellamper vil begynne å lyse, hos de som overvåker meg. Men ja, jeg er bare den viljeløse, lille ape-roboten som danser til musikken du spiller for meg. Akkurat nå spiller du «Playmate to Jesus» av Aqua. Og det var akkurat det du kalte det ene albumet mitt på facebook. Et album som ikke hadde et navn, helt til jeg trykket på teksten «Album uten navn». Og teksten plutselig var erstattet av ordene «Playmate to Jesus». Med et hjerte.

Og med et STORT hjerte ønsker jeg deg en god natt. Du er alt det jeg kalte deg. Neste store oppgave er å illustrere og skrive fortellingen om hvordan det gikk til at du ble hetende «Phallus Dei».

Stay tuned!

- Herregud og Månebarn -