24. aug, 2017

Gullsko i mangel på Valium

Når jeg sitter i et fly, er jeg sikker på at min siste time har kommet. At sjansen for å komme trygt ned på bakken, er cirka 50/50. Jeg vet jo innerst inne at dette ikke stemmer. At turen til flyplassen er mye farligere, når man tenker på dødelighet. Likevel sitter jeg og føler meg døden nær. Jeg sitter i et fly nå, skjønner dere. Jeg og pappa med liten p er på vei til Tromsø. Der skal vi være i to døgn. Det er bursdagsgaven fra paps til meg. Hvis alt går bra, og vi lander om et par timer, tror jeg dette kommer til å bli en veldig fin tur. Hvis ikke… nei, det vil jeg ikke tenke på, engang.

Jeg har fått flere hint og tegn om at dette kommer til å gå bra. I går var jeg hos en av mine beste venner. Hun er kristen, og jeg spurte om hun kunne be litt for flyreisen. Så det gjorde hun. Og fikk et mentalt bilde av en baby som blir vugget i armene til sin mor. Det gav mening for meg. Noe som stadig dukker opp i samtalene med Guden, er bildet av et avvent barn hos sin mor. Så trygg vil han jeg skal være. Er jeg så trygg? Ikke på noen måte. Jeg føler katastrofe og dommedag rundt enhver sving. Sånn er det bare å være Månebarn.

Men det skjedde noe mer. Foruten det mentale bildet venninnen min fikk, har det vært andre beskjeder fra Gud om at flyturen(e) kommer til å gå helt fint. Det siste var da vi var på vei til gaten. Jeg sa til Gud: Dersom du ikke vil jeg skal bekymre meg for flyturen, ber jeg om at jeg får se et par gullsko. Og hva skjedde i neste sekund? Jeg så en dame med gullfargede joggesko. Kan jeg si at dette senket stressnivået mitt? Nei, dessverre. Men det hjalp litt, om ikke annet.

*ankommer Tromsø* *går og legger seg* *våkner igjen midt på natten*

Flyturen hit gikk for øvrig veldig bra. Det er egentlig under takeoff at angsten er verst. Jeg og faren min hadde ikke seter ved siden av hverandre. Men han spurte mannen som satt ved siden av ham om han kunne bytte med meg. Dermed fikk jeg sitte med pappaen min. Jeg holdt ham ikke i hånden eller noe, da flyet lettet. Det har jeg pleid å gjøre når jeg reiser med fly. Klemme hånden til sidemannen så den blir helt livløs. Men noe jeg gjorde, var å klemme rosenkransen, som jeg satt og fiklet med, mens jeg ba trosbekjennelsen, et «Fadervår» og ti «Hill deg, Maria». Og Gud sin stemme i bakhodet som gjentok ordene: Gullsko.

Jeg vet mange av dere tenker jeg er gal. Med liten g. Og at jeg tjener verden best uten et tastatur for hånden, bak låste dører på skjerma avdeling. Til mitt forsvar, kan jeg si at jeg elsker denne galskapen. Galskapen er min beste venn, - min eneste venn, sett i et panteistisk perspektiv. Jeg feirer dagen jeg ble «gal» på lik linje som jeg feirer jul og bursdag. 11. august er en merkedag i livet mitt. Det er dagen denne vandringen begynte, for åtte år siden. Dessuten er det dagen for bryllup. I fjor på protestantisk og uoffisielt vis. Neste år på katolsk vis. En offisiell og fullstendig gyldig konsekrering. Et ord dere sannsynligvis ikke er kjent med, - men som betyr «helliggjørelse».

Vi har ikke de største planene nå mens vi er nordpå. Jeg vil gjerne se Ishavskatedralen. Så dit skal vi i morgen. Dessuten skal vi kjøre en tur og se om vi finner et koselig, litt avsides sted å spise middag. I dag spiste vi på en biffrestaurant. Det var midt i blinken i mine øyne. Faren min var ikke like fornøyd, da han liker steder med litt mer særpreg. Men jeg tror han ble mett, i det minste.

Den viktigste planen vi har, er noe som skjer klokka 11 på fredag. Da skal vi nemlig besøke klosteret som ligger her. Det heter Karmel Totus Tuus, og er et veldig lukket kontemplativt kloster. Jeg har gjort en avtale med en av søstrene om å få snakke med henne. Og her er det en liten, spennende tvist i plottet. Faren min, professoren i psykologi, skal nemlig være med i samtalen. I mine perioder av nedsatt tilregnelighet (en fin måte å si «psykoser»), har min far kalt meg «tussete». Min mor har kalt meg «skrullete». Disse er mine strengeste kritikere. Så da kan det være godt for faren min å se at det finnes mennesker som lever fullverdige, lykkelige liv, - liv viet en Gud jeg er usikker på om pappa tror på, engang.

Selv de som ikke tror, de som ikke har et åndelig bein i kroppen, legger merke til hvordan hele mitt vesen skinner, når jeg snakker om Guden og den kontakten jeg opplever å ha med ham. Det er Lyset mitt. Det er Lyset jeg prøver å overføre på dere, når dere leser tekstene mine. Konklusjonen og oppsummeringen er at jeg håper paps vil se dette lyset på fredag. Og så håper jeg jeg får sove nå, og at morgendagen blir magisk. God natt til alle dere, og takk for at du er du!

- Månebarn