28. aug, 2017

Gudviet

På fredag ble jeg presentert for et nytt uttrykk, i denne vandringen med en ektemann fra Himmelen. Det var i samtale med nonnen i Karmelittklosteret i Tromsø, hvor jeg fortalte om planene mine om å gifte meg med Gud. Til nå har jeg hørt om Stiftseremitt og Konsekrert jomfru. Men nonnen brukte et annet uttrykk. Nemlig «Gudviet jomfru». Verken hun eller jeg klarte å forklare forskjellen på disse betegnelsene. Og kanskje er det ikke så viktig. Det eneste jeg vet, er at dette fortsatt er Planen med stor P, et delmål på veien mot ja… Livet med stor L.

Et liv som jeg i aller høyeste grad nyter. Det er så mye fint som skjer. Det er så mye å være takknemlig for. Det er euforiske fornemmelser av ren lykke. Det er meditative møter med en Gud jeg aldri blir lei av å lære å kjenne. Et samliv med Jesus går bare én vei. Og det er oppover. I åtte år har jeg vært på reise. I åtte år har livet mitt dreid seg om Gud, og det som hører ham til. Det er de som ønsker den gamle Andrea tilbake. Men når sant skal sies, virker den jenta helt ukjent for meg. Hun jeg var, før Gal med stor G, er et fjernt minne. Som falmer mer og mer, etter hvert som tiden går.

Akkurat nå er jeg hjemme hos moren min. Herman er her også, og jeg skal passe ham i natt. Det er ikke lange tiden siden jeg så ham sist. Men han har vokst noe voldsomt. Og han kommer til å fortsette å vokse. Til slutt vil han være så stor og sterk at det nesten er vanskelig å gå med ham i bånd. Sånn var det iallfall med Bastian. Han var ganske lydig og veloppdragen. Men noen ganger, når vi møtte andre hannhunder på tur, kunne Bastian finne på å klikke. Og trekke i båndet så den som gikk tur med ham nesten veltet overende. Når sant skal sies har jeg ikke gått noe særlig tur med Herman enda. Men han er nok fortsatt så liten at jeg kan håndtere det, dersom han begynner å trekke i båndet.

Det skjer spennende ting i livet, også. Akkurat hva som skjer, vil jeg holde hemmelig enn så lenge. Dersom det går bra og alt ordner seg slik jeg helst vil at det skal ordne seg, gir jeg en oppdatering i løpet av de neste dagene. Hvis ikke, hører dere nok ikke noe mer om det. Noen hemmeligheter må et Månebarn få lov til å ha. Her og nå kan jeg si at jeg krysser fingrene, og håper på det beste.

Dette blir en innholdsrik uke. Det jeg gleder meg mest til, er en konsert på onsdag. Faren min, professoren i psykologi, - skal holde foredrag i Kulturkirken Jacob. Og så skal Engegårdkvartetten spille musikk. Faren min spurte om jeg ville komme og se på. Jeg spurte om jeg kunne ta med Alex. Det var greit. Så da inviterte jeg Himmelmannen på konsert. Og foreslo en kjempekoselig restaurant like i nærheten, som serverer vegetariske retter. En ordentlig helaften, med andre ord.

Jeg treffer faktisk Alex i morgen, også. Da er det nemlig en samling hos bestevenninnen min. Et slags bibelfellesskap, men sannsynligvis med mer fokus på bønn og lovsang, enn bibeltekstene i seg selv. Venninnen min kaller det «soaking», når du bare sitter sammen med andre troende, hører på kristen musikk og kjenner på Guds nærvær. De karismatiske kristne opplever ofte å få visuelle beskjeder og profetiske ord fra Gud. Det er en dynamisk relasjon, hvor troens hovedperson viser seg i form av mange forskjellige uttrykk.

Et eksempel jeg kan dele med dere, var da Stemmen i Hjertet gjentok de samme ordene – på engelsk – helt til jeg utførte et Google-søk på det han maste om. Han sa: Biodegradable furnace. Jeg syntes det var en merkelig ting å gjenta for mitt indre. Men til slutt gjorde jeg som Guden ville, og søkte på nettopp dette. Og hva var det første bildet som dukket opp, på Google’s bildesøk? Jo, nettopp det bildet jeg poster sammen med dette innlegget. En fin beskjed, igrunn, om at alt er i hans sterke og enorme hender. Dette skjedde da jeg var på en retreat i Østerdalen. Og bildet satte fortegnet for resten av oppholdet.

Jeg har selvfølgelig andre eksempler på hvordan det Stemmen i Hjertet sier til meg, understreker hvor sann denne kontakten er. Men i bunn og grunn er dette subjektive opplevelser som ikke beviser noe som helst, for en skeptiker. Gud biter meg i nesa til stadighet. Og jeg anerkjenner ham i alle aspekter av hverdagen min. Det er ikke med det sagt at dere begynner å tro på Gud, basert på det jeg skriver. Men kanskje, bare kanskje, kan jeg så et frø i hjertene deres. Så er det opp til Gud å vanne frøet, så det kan vokse seg stort. Til et tre som bærer frukt. Akkurat.

- Månebarn