29. aug, 2017

Gode nyheter!

Et overveldet Månebarn skriver til dere nå. I går nevnte jeg at det er spennende ting som skjer i livet mitt. Nå kan jeg dele med dere akkurat hva det var jeg snakket om. Jeg har kjøpt leilighet! Jeg var på visning i går, og falt pladask. Denne er ikke veldig stor. Men den har balkong. Og det er heis i bygget. Dessuten er det en toroms. Nesten en toroms, iallfall. Soverommet er så lite at det bare er plass til en seng der. Men man sover ikke i stua, som jeg nærmest har gjort, de siste årene. Jeg kan ikke si annet enn «Wow!». Og det aller beste ved hele situasjonen, er at jeg nå bor i umiddelbar nærhet til kirken min. Det var jo delvis derfor jeg valgte å flytte hit hvor jeg bor nå, i utgangspunktet. Men når beina bare blir dårligere og dårligere, har den «umiddelbare» nærheten blitt for lang, og er uoverkommelig. Men fra den nye leiligheten er det snakk om kanskje 300 meter. Det tror jeg skal gå bra.

Jeg har vært på visninger tidligere også. På tre, for å være nøyaktig. Den første jeg var på, var jeg helt sikker på at jeg skulle få. Men den gikk langt over takst, og langt høyere enn jeg var i stand til å betale. Den neste jeg så på, var et ordentlig rottereir. Men den også gikk mye høyere enn hva jeg kunne rutte med. Så var det den tredje leiligheten, som jeg ikke ville by på, engang. Der var det snakk om soverom, kjøkken, stue og gang i samme rom. Og selv om jeg ikke er rik nok til å velge fra øverste hylle, var ikke denne det jeg så etter.

Men den jeg har kjøpt, den er helt perfekt. Visstnok trengs det å pusses opp litt. Men det er jo ikke noe problem. Det vil jo bare være gøy, når dette er mitt sted. Tenk det, da. Jeg hadde egentlig gitt opp, jeg. Greit nok, så er det bare to budrunder jeg ikke har vunnet. Men det var ganske demotiverende. Så da megleren ringte meg for noen timer siden, og sa jeg hadde vunnet, - ja, da begynte jeg nesten å gråte.

Det er en artig tvist på det her, også. Ettersom jeg er Gal med stor G, og lever litt i min egen magiske verden, festet jeg meg ved hva klokka var da megleren ringte. Den var nemlig 13:17. Noen av dere vet hva tallet «131» betyr for meg. For dere som ikke vet det, kan jeg fortelle at dette er Gud som sier «Stol på meg!». Og når Gud snakker til meg gjennom tall, betyr tallet 7 «Andrea», «Lille venn», «Skatt» eller bare «Månebarn». Dette tallet, «1317» er mitt yndlingstall på fire sifre – og betyr nettopp: «Stol på meg, lille venn!».

Jeg skal gjøre det. Stole på Gud. Enda dette er overveldende, og jeg ikke føler meg så voksen som en leilighetseier burde føle seg, - skal jeg stole på at det foreligger en plan her. En god plan, med morsomme og fantasifulle tvister. Da jeg gikk for å gi de jeg leier av beskjed om at jeg flytter, fikk jeg vite at jeg ikke kan bo i hybelen min lenger. De skal nemlig bytte hele gulvet, etter oversvømmelsen for et par uker siden. Hvor jeg da skal bo, er litt usikkert. Men så fort som overhode mulig må jeg pakke ned hele den koselige hybelen. Så blir tingene mine satt på lager mens byggefolkene er her. Dette også virker overveldende, på en mindre hyggelig måte. Men med Jesus bak roret, går det nok ganske smertefritt. Det får vi i det minste håpe.

Nå må jeg… kontemplere. Det er ikke annet å gjøre. Jeg må takke. Det er det jeg skal bruke kvelden hos bestevenninnen min til, også. Jeg drar mot henne om litt over to timer. «Soaking», som er en slags nedsenkning i Guds veldige omsorg og kjærlighet. Jeg er så glad at hjertet mitt gråter. Men det kommer ingen tårer. Bare en følelse av at javisst, jeg er virkelig velsignet. Det er virkelig godt å være meg. Tusen takk, Gud!

- Månebarn