3. sep, 2017

Eller bare «Sjef»

God søndag, alle sammen! Nå er jeg hjemme hos min mor. Hun er ikke her. Og det passer meg utmerket. Noe som heller ikke er her, er Wi-Fi-signaler. Hvilket betyr at jeg må gjøre alt annet enn å se på serier på Netflix. I går hadde jeg en rolig kveld med Mannen min. Jeg badet i badekaret og brukte mye tid på kontemplasjon. Men før jeg klarte å slappe av, måtte jeg finne en røykvarsler som var stappet inn i et skap, på rommet hvor sengen min står. Batteriet var i ferd med å gå ut, og det kom jevnlige «pip» fra inni skapet et sted. Det er ikke første gang dette har skjedd. I lang tid kom det pipelyder fra et annet av soverommene her. Vi kunne ikke, uansett hvor hardt vi prøvde, å finne synderen. Helt til den dukket opp. Røykvarsleren lå rett og slett under senga. Noe jeg ikke forstår, er hvorfor røykvarslere ligger spredt rundt om kring her. Inni skapet, under senga – når det er i taket eller i beste fall øverst på veggen, at de hører hjemme. Uansett da, så fant jeg årsaken til pipelydene, og fikk tatt ut batteriet. Og sovnet uten store problemer.

I dag ble jeg vekket av at det ringte på døren. Det var min venninne Kine, med kallenavn «Bønnesvar», som kom på besøk. Jeg vet jeg har fortalt historien om hvordan jeg møtte henne, opptil flere ganger. Men for dere som ikke vet hvordan hun ble hetende «Bønnesvar», kommer det en forklaring nå. Før jeg flyttet til Stabekk i mars, bodde jeg i en ganske stor ettroms på Slependen. Denne leiligheten lå i gangavstand til der moren min bor. Men bare så vidt. Den korte turen fra min til mors leilighet, ble ganske strabasiøs for meg.

Så var det en gang jeg skulle hjem til moren min. Det var kanskje 200 meter igjen før jeg var fremme. Og beina var så kranglete at jeg måtte stoppe opp for å hvile meg. Mens jeg stod der, med hendene på knærne, fremoverbøyd, - ba jeg til Gud. «Kjære Gud. Kan du være så snill å sende noen jeg kan støtte meg til, resten av veien?», sa jeg til Sjefen. Og hva skjedde neste øyeblikk? En kvinnestemme som sa: «Har du vondt, jenta mi?». Jeg sa ja, men at det gikk bra. Og la til: «Jeg er snart fremme». Kvinnen lurte på om jeg ville hun skulle bære meg. Jeg lo og sa nei takk. «Men kanskje jeg kan låne en arm?», sa jeg. Og det fikk jeg. Med støtte fra Kine kom jeg meg hele veien hjem til moren min. Og siden den dagen har vi vært venninner.

Kine og jeg er ikke bare venninner. Vi er også kollegaer. For begge to føler vi er ansatt hos Gud. I dette firmaet som ikke offisielt heter «Heaven Inc.», men som i mitt hode og i min virkelighet, gjør nettopp det. Hvem er det som er Sjef i dette firmaet? Jo, Yeshua. Dette har jeg også fortalt før. Men jeg forteller det igjen, fordi denne historien gjør meg så glad, og fyller hjertet mitt med bobler og magen min med sommerfugler.

Det var i fjor sommer, på OASE-stevnet sammen med bestevenninnen min. Jeg hadde stått opp klokken 7, for å rekke å være i Fredrikstad klokka 10, da det begynte. Jeg var følgelig veldig trøtt denne dagen. Når jeg er passiv og trøtt, har jeg for vane å sovne. Mens det var noe undervisning eller en tale eller noe sånt, satt jeg og kjempet mot trettheten. Og i en tilstand mellom søvn og våkenhet, så jeg en skrevet, visuell beskjed. Det nærmeste jeg kommer å få en tekstmelding fra Gud. Teksten jeg så, er bildet som legges ved dette innlegget. Hvor «CEO» står for «Corporate Executive Officer» - eller bare «Sjef».

Og som et svar på spørsmålet hans: Ja – jeg venter fortsatt. Akkurat hva jeg venter på, er litt uklart. Men jeg nyter turen dit, uansett hvor og hva destinasjonen og målet er. Det er en ganske spennende reise, dette her. Det er et fantasifullt og forunderlig teaterstykke, skrevet av et helsprøtt geni. Å være gift med denne gærningen gir livet en ganske interessant tvist. Når jeg ber for tiden, og starter en bønn med ordet «Herre», får jeg beskjed om at jeg ikke får lov til å kalle ham det. «Du er min kone!», sier han. Og ber meg kalle ham «Kjære», «Bestevenn», «Husbond» eller bare «Sjef». Akkurat.

- Månebarn