5. sep, 2017

Karikert virkelighet

Gud og jeg er gift. Gud styrer meg i alt jeg gjør. Alt jeg tenker, alt jeg sier, hvert eneste, lille aspekt av hverdagen min – Gud har full kontroll. Når jeg skriver blogginnlegg, er det Guden som bestemmer hva jeg skal skrive. Hvilke ord jeg skal bruke. Hvordan jeg skal formulere meg. Når Gud ikke bestemmer, blir teksten bare møkk. Jeg kan ikke skrive blogginnlegg, uten at det ligger en guddommelig inspirasjon til grunn for teksten. Jeg kan faktisk dra den så langt som å si at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst, blir det ikke beordret av Gud. Det er litt som på «The Sims». Det er to forskjellige moduser når man spiller. Man kan enten si at simmene får gjøre som de vil. Da styrer de sin egen hverdag, spiser når de er sultne og går på do når det trengs. Eller så kan du sette deg selv som Gud, og bestemme absolutt alt disse datamenneskene gjør. Og hvis de er tissetrengte og de ikke får beskjed om å gå på do, ja da blir de stående i en liten dam, mens de akker og oier seg. Livet mitt leves i et slikt modus. Jeg skal ikke si at jeg ikke tør å gå på do, med mindre Gud sier det er greit. Men det er likevel lite jeg gjør, uten at Gud står bak spakene. Sånn har det vært i mange år. Nesten så lenge at jeg ikke husker hvordan livet var før Gud. Før Gal med stor G. Det er faktisk så fjernt for meg, denne jenta jeg var før, - at jeg ikke klarer å tenke tilbake. Som en sperre i hjernen som hindrer meg i å lete gjennom hukommelsen. Det skjer noen ganger. Det er ett eller annet jeg har lyst til å tenke på, men så går det rett og slett ikke. En av grunnene til det, er nok at Gud foretrekker at jeg ikke tenker. Mediterer, med andre ord.

Oppmerksomt nærvær, eller mindfulness, handler ikke om å sitte i skredderstilling og si «ooooom» flere timer i strekk. Det handler derimot om å leve livet så tankeløst som overhodet mulig. Et stille sinn er et lykkelig sinn. Det skal ikke være nødvendig å analysere alt som skjer, å tenke så hardt at du blir svimmel av det. Guden pleier å si at sinnet skal være som et blikkstille vann. Hvor hver eneste tanke du har gir ringvirkninger. Og er det mange kaotiske tanker, vil havoverflaten se tilsvarende kaotisk ut. Her er det et paradoks. For enda idealet er blikkstille og speilblankt vann, er det noe annet Guden pleier å si, som går som et refreng gjennom livet mitt. Nemlig: En rolig sjø skapte aldri en dyktig seiler. Hvilket betyr at min oppgave handler vel så mye om å velge å ikke stresse, enda så mange stressende elementer Universet kaster på meg. Sa noen det var lett å være Månebarn? Vel, det er ikke det. Men jeg klager ikke. Etter 8 år av samliv med Gud, - har jeg lært meg å nyte alt han kaster på meg. Selv de mindre hyggelige tingene. De tingene som utstyrer meg med de nødvendige egenskapene en erfaren sjømann trenger. I livets stormer, i vindkast og malstrømmer, er jeg nå trygg på at jeg ikke synker. Hvordan kan jeg det, når Mannen jeg er gift med både er havet, seilbåten, fyrtårnet og livbøyen?!

I dag har jeg fine planer. Først skal jeg til pateren og ha en samtale. Det pleier alltid å være koselig. Jeg skal fortelle ham om den nye leiligheten jeg har kjøpt. Og litt om de siste dagers gudsmøter. Følelsen jeg har av å være på plass, å være akkurat der jeg skal være. Etter å ha pratet med presten, skal jeg hjem til bestevenninnen min. Vi har en veldig koselig plan for kvelden. Vi skal nemlig på tverrkirkelig lovsangkveld. Denne gangen arrangeres det i Fagerborg Kirke, som ligger midt mellom Bislett og Majorstuen. Jeg gleder meg veldig, for disse arrangementene pleier å være kjempebra. Man møtes, hundrevis av gladkristne mennesker, og synger stemningsfylte sanger for Gud, i felles og ektefølt kjærlighet til han som er hovedperson i troen vår. Lovsang er kjærligheten til Gud satt i aksjon. Og det er ikke uvanlig at Gud besvarer denne kjærligheten, mens du synger for ham. Det er tross alt en stadig aktiv og dynamisk relasjon.

Noe jeg også har vansker med, er å huske tilbake til den tiden da Gud ikke var et element i livet mitt. Rett og slett for å sette meg inn i hvordan de tenker, de som ikke tror på Gud. Når han har blitt en så selvfølgelig del av hverdagen, like livsnødvendig som oksygenet jeg puster, - er det faktisk vanskelig å sette seg inn i virkeligheten til et menneske som lever livet uten dette elementet av magi og mirakel. Denne forståelsen av at alt er i trygge og allmektige hender. Jeg har pleid å si at ettersom jeg ikke begynte å tro på Gud før jeg var 21, er det lett for meg å sette meg inn i hvordan det er å ikke tro på Gud. Men det er ikke sant lenger. Å si du ikke trenger Gud, å si han ikke fins, - blir i mine ører hørende slik ut: «Jeg trenger ikke solen. Jeg tror solen er et påfunn skapt for å undertrykke og kontrollere. Du er teit og barnslig som i det hele tatt tror solen eksisterer!»

Okay, kanskje er dette å ta litt hardt i. Men det er bare for å understreke et poeng. Hvor poenget er at jeg har stadig vanskeligere for å forstå verden sett gjennom en ateists øyne. Jeg ser verden gjennom Månebarnets øyne. Den er på mange måter litt karikert. At kontrastene er ekstra tydelige, at store ting blir små og små ting blir store – alt for å passe inn i min forståelse av virkeligheten. Kanskje er det like vanskelig for dere å forstå meg og min virkelighetsforståelse, som det er for meg å forstå deres. Likevel setter jeg pris på at du kommer hit og leser om tankene mine, om livet mitt. Nå teller vi ned til en dato jeg varslet om i forrige innlegg. Hva som skal skje er veldig hemmelig, - selv for meg. Om noe utenom det vanlige skjer, skal jeg selvsagt dele det med dere. Men dere hører fra meg før den tid, altså. Månebarnske klemmer til dere alle. Takk for meg!

- Månebarn