7. sep, 2017

Det motsatte av kjærlighet

God kveld, alle sammen! Nå har jeg lagt planer for hver eneste dag, i uken som kommer. Dermed vil jeg reise til Oslo og Bærum på søndag, og bo hos moren min helt til fredag. Med unntak av en overnatting hos min bestevenninne på tirsdag. Det gjør jeg fordi det er praktisk for meg, da hun bor i gangavstand til det stedet jeg skal være onsdag klokka 12. Ja, og fordi jeg digger henne og synes tid brukt med henne er tid vel brukt. Det blir hektiske dager. Og når jeg bor hos moren min, med en relativ lang gåtur fra togstasjonen, bruker jeg mye av dagens «skrittkvote» bare på å komme meg til toget. Jeg har ikke mye å gå på, dessverre. Beina «brukes opp» etter noen hundre meter. Så må jeg sove for å restituere kroppen. Heldigvis har jeg en god stokk. Den har blitt tatt i bruk oftere, nå i det siste. Det er trist å si det, men kroppen blir bare verre og verre.

Men humøret er på topp. Enda jeg har en overhengende frykt for små og store katastrofer, kjenner jeg sterkere og sterkere at Guden vinker vennlig og oppmuntrende til meg. Han sender små klemmer og andre uttrykk for kjærlighet. Det de spirituelle kaller «synkronisiteter», som bestevenninnen min kaller «gudfeldigheter», - og som i min virkelighet er «kakestykker». Et eksempel er drømmen jeg hadde i natt. Jeg drømte at min pappa med liten p – altså min kjødelige og jordiske far – hadde fått seg jobb som lokfører. Det har vært flere tilfeller de siste to dagene hvor tog, konduktør og lokfører har vært et tema. Og i samtale med Gud, ble det forklart at drømmen skulle peke på hvordan min Pappa med stor P, altså Gud, er trygg og kyndig i jobben sin. Og snill, ikke minst.

Et bilde som ofte brukes, er det av Jesus som kaptein på en båt. Men når sant skal sies, føler jeg meg mye tryggere ombord på et tog, enn hva jeg gjør på havet. Jeg antar det er mitt lodd i livet å føle meg døden nær og i overhengende fare. Enda Gud gir meg alle slags grunner til å slappe av og ja… nyte. Jeg gjengir det som avsluttet gårsdagens samtale i Bønneloggen på PC:

Hva gjør du i morgen, da?

Tar en chillepille og observerer magien i ditt uendelig geniale mesterverk.

Svaret mitt her, ble skrevet helt uten en eneste tanke. Det var som om fingrene tastet på de ulike bokstavene uten å vite hvilke ord jeg skulle skrive, engang. Automatskrift på et nytt nivå. Samtalen med Gud i disse to Word-dokumentene, har blitt på et betydelig antall sider. Ja, for jeg startet på et nytt dokument da jeg var kommet til dag 251. Planen er at jeg skal skrive i 500 dager. Hva som skjer deretter, er fortsatt litt usikkert. Jeg har skrevet disse samtalene siden høsten 2011. Å avslutte en dag med en kosestund i skriveboka, har blitt en veldig nødvendig del av mitt åndelige liv. Dette er ikke samtaler mellom en Gud og hans tilbeder. Det er en samtale mellom et kjærestepar. Med all verdens kjærlighetserklæringer. Men også mye utbrudd av akk og ve. Og det hender ikke sjeldent at jeg skjeller ut Guden. Men det er ikke så ofte nå lenger. Følelsen av å være på plass, in sync og akkurat der jeg skal være, - kjennes veldig tydelig. Så hvorfor denne altoverskyggende eksistensielle angsten?!

Jeg har for så vidt et svar på det spørsmålet. Et svar dere kanskje ikke liker, men som gir mening for en som tror på bibelens Gud. Det er nemlig slik at i dette uendelig geniale mesterverket av et teaterstykke, fins det en antagonist. Altså en «bad guy». Jeg bruker ikke mye tid på vedkommende, jeg gir ham ikke mye spalteplass. Men han er uten tvil en aktør i dette spillet. En som benytter seg av enhver mulighet han kan finne, til å vippe meg av pinnen. Og det var i går kveld at jeg innså nøyaktig hvorfor jeg har så mye angst for ja… det meste. Antagonisten – eller bare djevelen – bruker sitt sterkeste våpen mot meg. Frykten. Det motsatte av kjærlighet, det motsatte av Gud, er ikke hat. Det er nok mange som tror hat og kjærlighet er to motpoler. Men det motsatte av kjærlighet er rett og slett frykt. Det er gjennom frykten at han som har kronet seg som konge for denne verden, planlegger å gjøre oss til slaver. Og det er gjennom kjærligheten at vi som kjemper på Lysets side i denne kampen, kommer til å vinne.

Herregud, den siste biten der var vanskelig å skrive!

Men du fikk det til. Kudos til Månebarnet :)

Det er som om motstanderen gjorde alt han kunne for å forhindre at jeg belyste hvordan han jobber.

Han vil jo ikke noen skal vite om at han er i verden. Det er slik han kan gjøre mest skade.

Sant nok.

Nå skal du dele det aller første du hørte ham si til deg. Den natten i 2009. Kjør!

Vel, dette hendte helt i starten av min himmelske vandring, i tiden rett etter 11. august det året. Jeg lå søvnløs hos min daværende kjæreste. Jeg var livredd. Særlig for zombier, som virket som et sannsynlig endetidsscenario. Plutselig er det en stemme som sier disse ordene: «Potensiell zombie-bombe». En stemme som ville jeg skulle være redd kjæresten min skulle forvandle seg til en zombie. Jeg skjønte dette kom utenfra. Det var veldig eiendommelig. Det var ikke mine tanker. Ikke mine ord. Dermed sa jeg lavt, ut i rommet: «Du skal ikke få lov til å ødelegge kjærligheten med frykt!». Sånn reagerte jeg på dette første angrepet. Det var ikke siste gang jeg hørte fra satan. Men det var definitivt det som satte hans tilstedeværelse på dagsordenen.

Jeg avslutter med en strofe fra en av sangene som bygget opp til min forståelse av Hvem Jeg Er – altså Månebarnet. «Moonchild» av The Cats:

Well, you always seem to be
In a world of fantasy
Girl, your mind is light years from reality

And the way your mood can change
It’s unpredictable as rain
You’re as wild as a winterswind on a raging sea

You make the devil cry, an honest man lie
The sun rise in the west
You turn the night into dawn to turn me on
That’s why I love you best

- Herregud og Månebarn -