8. sep, 2017

Den døende dualiteten

Som jeg nevnte tidligere i kveld, er jeg sannsynligvis i ferd med å bli syk. Og det er visst ikke bare meg. Fredrik, som jeg er så heldig å få bo hos, brygger også på noe. Det er nok et av barna som har smittet oss. Det var jeg ikke helt forberedt på. Men det hører vel med, i disse influensa-tider. Kan nesten ikke huske sist jeg var syk. Enda jeg har en autoimmun sykdom, har jeg et overraskende velfungerende immunforsvar. Forkjølelse og influensa skjer sjeldnere enn én gang annethvert år. Som sagt, jeg husker ikke sist.

Men det var egentlig ikke kroppen min jeg skulle snakke om. Jeg skal bevege meg ut på noe jeg ikke skriver om så ofte. Nemlig verden. Greit nok, så snakker jeg om «verden» til stadighet. Men da nevnes den som en personifisering av Mannen jeg er gift med. Den panteistiske guddommen også kjent som Universet. Men nå skal jeg altså skrive om Jordkloden. Eller som jeg sa ved en feiltakelse, i samtale med Gud: Jordskolen.

Jeg føler på meg at dette blir et krevende innlegg. Krevende i den forstand at jeg må jobbe intensivt med å tenke på ingenting, for å få de rette ordene.

«Jordskolen» var liksom et veldig dekkende ord, for vår lavfrekvente virkelighet. I går snakket jeg om satan (Antagonisten i eventyret. Men hvorfor ikke kalle en spade for en spade?). I disse tider kjenner vi på store energetiske omveltninger. Det er hva man kan sammenlikne med fødselsveer. Hva skal bli født? En ny Jord. Men det skjer ikke smertefritt. Det skjer ikke uten forverringer av symptomer, alt det som senker planetens vibrasjonsfrekvens. Har du en skala, hvor kjærlighet er lengst til venstre, og frykt er lengst til høyre, har disse to motpolene to motstridende frekvenser av energi. Kjærligheten vibrerer på en svært høy frekvens. Mens frykt har en tilsvarende lav frekvens. De onde krefter i denne fortellingen, jobber intensivt for å beholde alt det som trekker ned. Sult, sykdom, nød, katastrofer, krig og urett. Så er det de gode kreftene. Menneskene i verden som jobber for å motvirke negativiteten. Kampen er mellom Lys og mørke. Mellom håp og fortvilelse. Og i bunn og grunn mellom Jesu hær av fredselskende kjærlighetssoldater, og djevelens armé av fryktstyrte marionetter.

Dette går kjempebra, jenta mi. Jeg skal selvfølgelig fullføre denne viktige beskjeden. Bare fortsett med det du gjør!

Det er så vanskelig, Gud.

Min elskede, når har du noen gang feilet i å formidle ordene og tankene mine?

Jeg fortsetter, da.

Selvsagt gjør du det. Det engelske ordet du lette etter i går, «quintessence», er meget dekkende for det arbeidet du gjør i disse tider. Jeg er med deg, vet du. Ikke gi deg!

Så jeg fortsetter. Ordet jeg begynte forrige avsnitt med, «Jordskolen», forklarer så mye. Noe mange kristne har problemer med, er å skjønne hvorfor vi har så mye vondt i verden. Hvorfor rammes gode mennesker av forferdelige skjebner? Hvorfor lever enkelte hele livet i dyp desperasjon? Hva har en skrubbsulten, avmagret seksåring i Uganda gjort for å fortjene det livet han lever?

Her må jeg si noe som for meg er så selvfølgelig som det faktum at jeg puster. Men som for mange kristne blir veldig feil og vanskelig å fatte. Nemlig tanken om reinkarnasjon. Tanken om at dette livet vi lever, her og nå, bare er ett av mange. Utallige livstider, i en evig syklus. Med den tanken som fundament, kan man se disse uheldige skjebnene i et større perspektiv. Kanskje den sultne uganderen levde sitt forrige liv som en skikkelig kakse. Da vil vedkommende ha erfart to veldig forskjellige liv. Og i sitt neste liv, er han kanskje en lykkelig og mett kvinne på en sydhavsøy. En som ikke eier mer enn hun trenger, men som er fornøyd og trygg. Da er det også en erfaring, i den uendeligheten av erfaringer et menneske skal ha.

Det vi jobber oss mot nå, er en verden hvor alle har avlagt eksamen. Det er dette disse tidene preget av dualitet dreier seg om. Vi beveger oss på en knivegg. Det kan se ut til at alt er på vei til gehenna (som er et annet navn på helvete). Det kan synes som at vi taper kampen mot de mørke kreftene. Men her er jeg optimistisk. Og jeg tviholder på løftene gitt oss av Gud. Han lover oss en ny himmel og en ny jord. Han lover oss det som på norsk heter «Tusenårsriket». Han lover ikke at alle som er på Jordkloden nå, får oppleve det. Men det betyr likevel ikke at noen er fortapt. Gehenna fins i bunn og grunn ikke. Den lavfrekvente Jordskolen er helvete nok. Det fins ingen verre straff enn den straffen du har påført deg selv, ved å leve et liv i fortvilelse og desperasjon. Eller bare et liv uten Gud. Og når sant skal sies, ble hele livsløpet planlagt og fastsatt før det i det hele tatt begynte. Selv den verste tenkelige skjebne, har du påført deg selv. Du bestemte deg for å gi deg selv en skikkelig utfordring. Så enkelt er det.

Og enda mye ved vår verden er lavfrekvent, beveger vi oss i høy hastighet mot en verden som blomstrer av gode følelser, krefter, intensjoner og energier. Månebarnet er bare én av utallige aktører på de gode kreftenes side. Hun prøver å oppmuntre og oppfordre dere andre til å gå i kampen med henne. Kjempe med hjertet som våpen. Krige for det som er rett, sant, riktig og godt. Nå avslutter jeg, med et vers fra et dikt jeg har skrevet:

You think it’s a trial
You couldn’t be more wrong
I have God on speed dial
I’m writing his song

- Herregud og Månebarn -