10. sep, 2017

Kvinnen kledd i solen

Om å plutselig være «en voksen»

Her hos Fredrik er det tre små barn. Disse er helt nydelige, hver på sin måte. Jeg er ikke spesielt vant til barn. Jeg har riktignok jobbet både i barnehage og på skole. Jeg har fire småsøsken. Likevel føler jeg meg litt utenfor komfortsonen, i møte med barn. Disse dagene tett på tre sjarmerende småtroll, har gjort noe med meg. Det er fortsatt for tidlig å sette fingeren på akkurat hva som er endret. Men noe er det. Her har jeg gått og følt meg som noe i nærheten av et barn selv, hele mitt voksne liv. Og når jeg skriver «voksne liv», er det noe i meg som steiler. Som om jeg ikke helt klarer å definere meg selv som en «voksen». Men sammenliknet med disse tre små, alle under 7 år, er jeg unektelig voksen.

Både min mor og min stemor var mye yngre enn meg, da de fikk barn. Personlig tror jeg ikke jeg noengang vil føle meg klar til å bli mor. Jeg tror ikke det ligger i min fremtid. De siste års erfaringer, den planen jeg legger for livet, - alt peker på at morsrollen ikke er veien for meg. Men jeg har all respekt for de som får barn. Og spesielt for Fredrik, som står på som en helt for disse tre søte små. Det er mye arbeid. Men også mye kos. Jeg har hatt det veldig fint disse dagene. Og Fredrik forsikrer meg om at jeg har vært flink til å hjelpe til, og avlaste ham. Selv nå, når jeg er midt i enten en forkjølelse, en influensa, eller en «spiritual flu». Hvilket bringer meg til neste punkt.

Om en forkjølelse som kanskje er åndelig

I mitt forrige innlegg, skrev jeg om de sterke energetiske omveltningene som foregår på planeten i disse dager. Om barselsmertene, til den nye virkeligheten som fødes. Det var Alex som nevnte at det kroppen min kjenner på, kanskje ikke er en vanlig influensa eller forkjølelse. Men at jeg rett og slett reagerer på den voldsomme og uforutsigbare energien. Det er visst en greie. Og det heter «spiritual flu». Hvor kroppen rett og slett utvikler influensaliknende symptomer som et svar på store svingninger i energifrekvensen. Nå er det ikke bare halsen og hodet og kroppen i sin helhet som er vond. Nå er det også venstre øre. Ørebetennelse er noe av det mest smertefulle jeg opplever. Og jeg tror ikke det har vært et eneste tilfelle av det, noensinne, siden jeg var barn.

Om det er energetisk, eller en god gammeldags forkjølelse slash influensa, finner jeg sannsynligvis ut på mandag. Jeg har uansett en time for å ta blodprøver hos fastlegen min. Men jeg har bedt om å få skvist inn en konsultasjon hos legen også, mens jeg først er der. I mellomtiden skal jeg prøve å tenke helbredende tanker. Og meditere baseluskene ut av systemet mitt. Jeg mediterte noen minutter sammen med Alex nå i kveld. Jeg skal fortelle om hva som kom frem.

Vi lever i Johannes Åpenbaring, og ingen skjønner det!

Det er beskjeden jeg fikk. Om det var Gud som sa det, eller hva min underbevissthet ropte ut til meg, - er kanskje to sider av samme sak. Jeg har forsket litt. Om hva det store internettet har å si om denne spesielle datoen jeg har nevnt, nemlig 23. september 2017. Det er visst en begivenhet av kosmisk karakter som skal skje. I Johannes Åpenbarings tolvte kapittel er det snakk om en kvinne som føder barn. Hun er kledd i solen, og har månen under sine føtter. Det er flere detaljer også. Alt er basert på hendelser som finner sted på stjernehimmelen denne dagen. Og da meget spesifikt himmelen over Jerusalem. Det gir jo mening. Gjør det ikke?

Det var en kar en gang, som sa han trodde denne kvinnen var meg. Senere sa han dette ble sagt i psykose. Selvfølgelig vet jeg det er psykotisk å tenke jeg er kvinnen kledd i solen. Så det skal jeg ikke si jeg er. Men det jeg kan si, er at jeg er svanger. Ikke med et lite menneske inni livmoren min. Men med noe annet. Noe jeg ikke aner konturene av, engang. I åtte år har dette svangerskapet vart. Det er lenge å gå drektig, det. Gud sier det er kjærlighetsbarnet vårt. Men et metafysisk barn, en metafysisk fødsel, en metafysisk forløsning. Det var Guden, en gang i sommer, som gav meg datoen 23. september. Han bare sa det, helt ut av det blå. Jeg tenkte ikke så mye mer over det. Men etter hvert som tiden gikk, falt ting på plass, - og datoen dukket opp i flere sammenhenger. Nå er jeg mer enn spent på hva som skal skje. Jeg tror ikke det er store, universelle tegn og undere. Men noe i livet mitt, noe bra. Jeg tror på en Gud som stadig overrasker, og som ikke skuffer. Det har han vist meg, på veldig mange ulike måter.

Bølgene kjenner hans navn

Dette bildet er av en kunstner ved navn Ricardo Brandao. Det viser seg at bildene hans har en merkelig måte å svare til denne vandringen jeg er på. Som jeg har skrevet mye om, kan sinnet mitt liknes med et hav. I perioder med mye kaos, er havet tilsvarende kaotisk. Men som bildet sier, er Gud like nær hele tiden. Selv når det stormer. Nå avslutter jeg, med et fint sitat av ukjent opprinnelse:

Ikke fortell Gud om stormen din
Fortell stormen om Guden din

- Månebarn 

PS: Idet dette innlegget er ferdigskrevet, er klokka akkurat 01:31. Gud som sier «Stol på meg!». Det var alt. Takk for meg!