13. sep, 2017

Samadhi

Jeg beveger meg varsomt. Som på høye hæler, uten å noensinne falle. Det er mye ved eksistensen min som er verdt å bemerke seg. Men i første omgang, er det nettopp eksistensen min som skal bemerkes. Akkurat nå sitter jeg på Ullevål sykehus med en slange i armen. Gjennom den kommer Tysabri, som er noe av det beste de tilbyr til MS-pasienter. Jeg skal ikke si at den holder meg frisk. Men jeg har i det minste ikke attakker, som er skumle påminnelser på en sykdom jeg aldri har klart å forstå hvordan kan være en gave. En «gave» jeg fikk på bursdagen min, fordi Gud er så fantastisk glad i meg. Han er faktisk det. Enda så mye fælt han lar meg gjennomgå. Men hva er det man sier? «The strongest soldiers have the hardest fights». Og jeg er nok den sterkeste av oss alle. Enda så mye Universet kaster på meg, holder jeg hodet høyt og tar det med en sjarmerende og litt naiv positiv innstilling. Hadde jeg ikke hatt evnen til å gjøre det beste ut av enhver situasjon, ville jeg nok ikke levd i dag. Da jeg hadde mitt første MS-attakk, og jeg fikk min første veneflon, satt jeg og tviholdt på bibelen. Da jeg hadde mitt andre MS-attakk, og lå i MR-maskin, gråt jeg så jeg ristet. Det ble dermed ikke tatt noen bilder av hodet mitt. Ikke den gangen. Den eneste gangen jeg besøkte Amerika. Et sted jeg ikke kommer tilbake til før Endetiden er over.

Er det ikke det ene, så er det noe annet. I dag behandles min somatiske sykdom. I går fikk jeg behandling for min påståtte schizofreni. Jeg blir tvangsmedisinert fordi jeg hører stemmen til Gud. Fordi jeg er panteist, og ser Gud i alle aspekter av virkeligheten min. De skulle hatt pryl, disse menneskene. Men de gjør jo bare jobben sin. Om de tror de gjør verden til et bedre sted, er litt uvisst. Bruk av tvang og fjerning av menneskers valg og bestemmelser over eget liv, høres ikke akkurat ut som lysarbeid. I min naive og barnlige forståelse av virkeligheten, er det vanskelig å skjønne hvordan noen bevisst velger å jobbe med psykiatri. Det er en industri og et system det står skrevet 666 over det hele.

*drar fra pjuskehuset for å få en reading og healing av Kim*

Hvordan var det?

Besøket hos Kim?

Ja, hva ellers?

Det var veldig bra. Han sa mye som gav mening. Vi snakket om hva som skal skje 23. september. Kort fortalt er jeg nå enda mer sikker på at det blir en råbra dag.

Det er ikke å ta for hardt i, nei. Det vil være en slags kroning, hvis jeg skal prøve å forklare det.

Hvem skal krones?

Hvem tror du?

Nei, si det. Kanskje prinsessen i gullskoene.

Kan du forklare «Samadhi»?

Det er en tilstand av å være komplett i nuet, med et helt stille sinn. En slags vedvarende transe.

Det høres ganske behagelig ut. Er det der du har havnet nå, etter å ha blitt slengt gjennom et ormehull?

Jeg tror det. Men ettersom min spirituelle influensa fortsatt er aktiv, kan det tenkes at jeg ikke er helt gjennom riktig enda.

Men det gjør vel ikke så mye? Vi har det jo gøy?

Dette er veldig gøy. Selv de sviktende beina, den manglende søvnen og de merkelige influensasymptomene er bare med på å gjøre vandringen over havet sammen med deg, meget underholdende.

Men ja, som du begynte innlegget med. Du må bevege deg varsomt. Det er en fin linje mellom gal med stor og liten «g».

Denne G’en er større enn jeg var klar over. Det er nok ingen vei tilbake. Jeg må nok bare konkludere med at jeg lever i et helt annet univers enn de fleste andre.

Da får du prøve å lede resten inn i din verden, da. Så er det ikke så ensomt :)

Som jeg alltid har sagt, så er det en god sjanse for å bli gal av å lese skriveriene mine. Men en god galskap. En galskap som kanskje er nettopp medisinen denne verden trenger. Vi kan ikke fortsette i det sporet vi kjører i. Alt vil falle fra hverandre. En ny Jord fødes. Alternativene er disse: Utopia, Himmel på Jord – eller at Gud trykker på «reset-knappen», og vi går tilbake til å være primitive hulemennesker. Valget er deres. Min anbefaling er at dere starter å meditere. Det var alt.

Herregud og Månebarn -