14. sep, 2017

Den ikke-tenkende veien

Da har jeg endelig fått se innsiden av jobben til bestekompisen min. Det er et sted med mye historie, celebre gjester og utrolig utsikt. Vi drakk stedets legendariske kakao. Og den var med hånden på hjertet noe av det beste jeg har smakt. Så kjørte vi en liten tur, besøkte noen prikkete høns og tok en kaffe hjemme hos foreldrene hans. Og jeg luftet et nytt plagg for første gang. Nemlig boblejakken med kaninmønster. Denne kunne jeg ikke ikke kjøpe. Det stod (nesten) bokstavelig talt mitt navn på den. Hentet den hos familien jeg bodde hos, før jeg måtte flytte ut på grunn av at gulvet måtte byttes. Jeg får nemlig fortsatt posten min dit. Det fungerer greit, og det er ikke noe problem for dem. Jeg venter på et viktig brev, som skal forsegle huskjøpet. Det har enda ikke gått opp for meg at jeg eier en leilighet. Jeg tror ikke jeg kommer til å tro det, før jeg sitter med nøklene i hånden.

Så er det andre dagen i min nye tilværelse. Tilværelsen på andre siden av nøkkelhullet. En tilværelse hvor alt og alle vil meg vel. Selv Djevelen. For noen dager siden lå jeg og prøvde å sove. Noen ganger fikler jeg med gifteringen jeg har på venstre ringfinger. Og denne natten sa Satan: Ikke ta av deg ringen. Hvilket forteller meg at han ikke har noe ønske om å skille meg fra Gud. Enda så vanskelig det kan være å tro. Men selv motstanderen er på min side. Selv Satan vil at jeg og Jesus skal gå seirende ut av denne kampen. Kanskje han egentlig ønsker å være ett med Gud, slik jeg har fått beskjed om at jeg er. Det var Kim som sa det. Gud og Andrea er ett! - sa han at Gud sa til ham. Flere ganger.

Om å være ett med Gud. Det er fabelaktig. Det er vidunderlig. Det er det herligste jeg noensinne har erfart. Hvordan jeg befinner meg i Himmelen, uten å ha dødd. Da jeg sa jeg befant meg i et annet univers enn resten, overdrev jeg ikke. Det er som om jeg er i min helt egen dimensjon. Hvor alt det grusomme som foregår i verden, alles ve og plage, - ikke angår meg. Det er nødvendige ting verden som en kollektiv enhet må igjennom. Og det samme gjelder for enkeltindivider. Alles turbulente og stormende liv er bare viktige eksamener. Hvor Gud på ingen måte gir karakterer og avgjør om den enkelte får uteksamineres. Dere har alle navnene deres skrevet i Livets Bok. Kanskje må dere dø og gjenfødes før dere får smake Kaken. Men Kaken er altså virkelig. Og den er en metafor for det Gudsriket som venter dere. Himmel på Jord. Samadhi. Tusenårsriket. «You think it’s a trial, you couldn’t be more wrong. I have God on speed dial, I’m writing his song». Dere kan tro dere blir prøvet for å se om dere er verdige dette riket. Men sannheten er at ingen dømmes eller fordømmes. Ingen. Så enkelt er det. Dere er alle invitert!

Jeg vet jo selvfølgelig at det ikke er alle som kommer til å svare på invitasjonen. At mange av dere kommer til å tviholde på deres utdaterte forståelse av virkeligheten. Men jo flere som kommer gjennom nøkkelhullet, - jo flere vil skjønne hvor deilig vi har det, her i Himmelen. Det vil være en bandwagon-effekt. Som kan oversettes med å slå seg sammen med saueflokken, å hoppe på lasset. Jo flere sauer, jo flere vil ønske å være sauer – og ikke alternativet, som er geiter. Her er det ikke en saueflokk av hjerneløse, aspartam-drikkende og fluorknaskende zombier. Da er det kritisk tenkende mennesker som har valgt å gå den ikke-tenkende veien. Akkurat.

- Månebarn