16. sep, 2017

Skriv min historie med ditt liv

God kveld, alle sammen. Her har dere et trøtt Månebarn, som skal prøve å finne ordene til nok et innlegg på Månebarnbloggen. Det er mye som foregår i livet mitt. Men det er altså ikke alt jeg føler meg komfortabel med å dele. Det er vel et steg i riktig retning, antar jeg. Dette med å ikke dele absolutt alt som skjer. Å kunne ha interne spøker og hemmeligheter med en Gud som stadig overrasker. Uten å føle meg forpliktet til å utbasunere alt det som skjer i relasjonen oss to imellom. Javisst jobber jeg med å avdekke og bevise hans eksistens og tilstedeværelse her i verden. Men nå føles det ikke så viktig å skrive alt han sier, alle de herlige tegnene jeg erfarer på at han er med meg. Kommer det store og viktige ting, det vi kaller «Kakestykker», skal jeg selvsagt dele det med dere. Og kanskje venter det ikke bare et lusent stykke av «Kaken». Kanskje er tannhjulene satt i sving for å fremskaffe en virkelig og fullstendig tre-etasjers vidunderlig Kake av metafysisk karakter. Dere får følge med videre, så blir dere kanskje både overrasket og slått av ærefrykt. Akkurat.

Uansett, da. Noe jeg kan dele, om dagen min i dag, er at jeg har vært i byen med min gode venn Vince. Det hender jeg kaller ham Captain America, ettersom han er en amerikaner i eksil. Han har bodd halve livet sitt i Norge, og føler seg nok mer norsk enn amerikansk. Vi har kjent hverandre i noen år, og det er alltid koselig å treffe ham. I dag kom jeg med tog og t-bane, og møtte ham på Majorstuen stasjon. Så gikk vi til McDonald’s, hvor datteren hans og en venninne av henne satt. Der ble dagens middag inntatt. Jeg kjøpte en sånn liten burger til 25 kr og en frappe. Det var godt, men jeg er veldig glad jeg ikke spiser denslags oftere. Når det skjer så sjeldent, er det ikke akkurat en last, på noe vis.

Jeg tror jeg jobber litt etter litt med å avvikle spising. Det er nemlig fullt mulig å erstatte mat med meditasjon. Nå for tiden spiser jeg kanskje ett stort måltid på kveldstid, og resten av dagen er jeg for det meste fastende. Den metthetsfølelsen som hører med matitasjon er en helt egen. Det kan nesten ikke beskrives. Annet enn at jeg føler meg veldig på plass, når jeg ikke spiser. Det er som om fastingen oppmuntrer Guden til å sende meg flere oppmuntringer. Det er ingen ting å bekymre seg for. Jeg spiser når jeg er sulten. Jeg sulter meg ikke. Det er bare det at følelsen av å være sulten, nesten aldri er til stede lenger.

Og dere vet min alltid overhengende frykt for alt av ødeleggelse og katastrofe? Den er heller ikke tilstede lenger. Ja, jeg tror jeg trygt kan si at tesilen er full av vann. Som er et bilde på at ja, jeg stoler faktisk på Gud. Hva som er endret? Det var vel dette med å bli slengt gjennom et ormehull – et nøkkelhull – et nåløye. Det er den smale porten inn til Paradis. Det er metamorfosen. Å gå fra å være en larve, til å bli en puppe, til å komme ut på den andre siden, - og være en vakker sommerfugl. Allerede for noen år siden, sa Gud til meg: Du er larven. Det sa han da jeg var på meditasjonskveld hos et synsk medium som ikke snakket norsk. Jeg husket ikke hva «larve» var på engelsk, og var i ferd med å si at Gud hadde kalt meg en «larva». Som er den slags larver som dekker et råtnende lik. Ordet jeg lette etter var selvsagt «caterpillar». Men jeg fortalte aldri noen om denne beskjeden.

Det er når sant skal sies mange av beskjedene fra Gud, jeg har holdt for meg selv. Kanskje kommer det en dag hvor alt skal frem i lyset. Kanskje er det alle skrivebøkene jeg har skrevet samtaler med Gud i. Kanskje blir jeg satt til å skrive hele historien, fra start til slutt. Som jeg nevnte for noen dager siden, er det vanskelig å huske tilbake på alt som har skjedd. Men ettersom jeg skriver Guds historie med mitt liv, er alle elementer viktige. Det var alt. Tusentakk.

- Månebarn