17. sep, 2017

Er verdens undergang neste lørdag?

I dag vanket det et hyggelig «Kakestykke». Som er ulike måter Universet viser meg at det er svært engasjert i meg, i alle aspekter av livet mitt. I fjor høst, mens jeg levde Herrens gale dager på Blakstad sykehus i Asker, fikk jeg meg en ny frisør. En som holder til i Asker sentrum, og som er langt billigere enn de fleste andre frisører jeg har brukt. Vi gjorde mange forsøk på å gi meg rosa hår. Kort fortalt ble håret aldri permanent rosa. Men det var ikke poenget her. Poenget er at denne frisøren gjorde meg oppmerksom på at noe måtte gjøres med øyebrynene mine. Jeg har vel egentlig aldri tenkt noe særlig over disse. De så helt greie ut, og jeg var fornøyd med å slippe å nappe hår. Men frisøren viste meg hvor fin jeg ble hvis man farget og formet de. Nå har jeg sluttet å gå til frisøren hver gang øyebrynene trenger stell. Jeg har kjøpt meg en pinsett, og farger og napper de selv. Men pakken med øyebrynfarge er pakket bort, og ligger i det kaoset av ting som lagerrommet mitt er. I noen dager har jeg tenkt at jeg måtte kjøpe en ny pakke med farge. Jeg vil jo se fin ut. Og hva var det Fredrik gav meg nå i dag? Jo, en pakke med brunsvart øyebrynfarge. Så nå er det ingenting i veien for å se ut som den prinsessen jeg føler meg som. Dessuten fikk jeg et par lyserosa vanter, og et par lyserosa ullsokker. Ting som ligger igjen fra forskjellige jenter/kvinner som har bodd i huset hans.

Jeg fortsetter retreaten her hos Fredrik. I dag og på mandag er det ingenting som skjer. På tirsdag skal jeg inn til byen og delta på nok et bibeltreff hos bestevenninnen min. Det er disse kveldene som egentlig ikke dreier seg om bibel og bibeltekster. Vi hører på kristen musikk og ber sammen, i tillegg til å nedsenke oss i Gudens herlige nærvær, - det venninnen min kaller soaking. På tirsdag kommer jeg til å sove hos moren min. Mest fordi jeg glemte stokken min, da Alex kom og hentet meg der på fredag. Nå viser det seg at jeg ikke har så store problemer med å gå korte avstander. Selv om funksjonen i beina mine skrur seg litt av og på. Og å ha en stokk er en slags trygghet for meg, når beina har skrudd seg av. Så da blir jeg hentet på togstasjonen av mamma, sover der, og drar tilbake til Fredrik på onsdag. Så er det ikke noe mer som skjer før fredagen. Da skal jeg nemlig delta i min venn Arne sin konfirmasjon. Han har gått i lære hos pateren i ett år. Nå er han klar for å innlemmes i Kirkens Fulle Fellesskap, - og bli katolikk. Arnis har spurt om jeg vil være fadderen hans. Jeg sa selvsagt ja, at det ville være en ære. Min eneste jobb er å stå og holde på hans høyre (eller var det venstre?) skulder når konfirmasjonen finner sted. Det er en symbolsk og hellig handling, som jeg er veldig glad for å ta del i.

Dette får meg til å minnes min egen konfirmasjon. Ikke den jeg hadde da jeg var 15. På den tiden var jeg ikke spesielt interessert i verken Gud eller Jesus. Jeg følte meg vel litt trukket mot et fellesskap med ham på en av skumringsstundene som fant sted på konfirmasjonsleir. Men det ble med den ene, lille følelsen av at dette var noe jeg ville utforske. Så kom Gud og banket på døren seks år senere, og jeg hadde ikke så mye annet valg enn å åpne opp. Deretter gikk det ytterligere noen år, før jeg fant min retning. Den Katolske Kirke. Nå er jeg veldig glad jeg valgte å konvertere. Konfirmasjonen jeg hadde for to år siden, var stemningsfylt, og en svært viktig dag for meg. Da jeg våknet den dagen, ba jeg Gud om å få se en regnbue i løpet av dagen. Og i minuttene før messen begynte, var det akkurat det jeg så. Noen av mine beste venner var tilstede. Det var også sykehuspresten fra Blakstad og en god kollega slash venn av moren min. Sistnevnte er faktisk fotografen bak en bildeserie av meg og Alex, fra i fjor høst. De ligger ute på The Glorious Cake, min og Alex’ felles nettside. Ja, så var moren og søsteren min tilstede på messen. Og faren min også, faktisk. Han hadde tatt et ettermiddagsfly fra Bergen, deltok på seremonien, var med på restaurant for å feire med en middag – og betalte for hele etegildet. Deretter tok han nattoget hjem til Bergen igjen.

Det skal være en ny seremoni i den katolske kirke. Dette er noe jeg ser frem til med en forventing som nesten gir meg sommerfugler i magen. Nemlig bryllupet. Den dagen jeg gifter meg med Gud på katolsk vis. Slik en nonne blir gift med Jesus, når hun inntrer i et kloster. 11. august 2018 vil bare være det første av flere katolske bryllup, i prosessen med å bli bruden til Guden. Jeg vet ikke hvor mange bryllup som vil kreves, før jeg er klar for å avlegge de evige løfter. Løfter om å leve som en konsekrert jomfru, - for resten av livet. Som i bunn og grunn har vært planen hele tiden. Å komme meg hit, - til en forståelse av at Gud og jeg er verdens beste radarpar, har tatt meg åtte år. 11. august neste år feirer vi ni år som kjærester. Hvem jeg vil være da, hvor jeg befinner meg i henhold til denne Planen, - blir veldig spennende å se. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig. Enda jeg allerede er gift med Gud, vil det nok føles enda mer virkelig neste sommer.

Men nok om det. Nå er det under en uke til verdens undergang. Tror jeg virkelig det? Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror ikke Jordkloden skal slukes av et sort hull. Jeg tror ikke vi krasjer med et stort himmellegeme. Jeg tror ikke alt av elektronikk vil skru seg av, så vi sendes inn i middelalderen igjen. Jeg tror på en Gud som bare er god. Og jeg tror at alles teorier om hva som skal skje denne dagen, er uriktige. Var det noen som nevnte «the rapture»? Eller opprykkelsen på norsk. Vel, jeg er ikke helt der. Men det er mulig 23. september avslutter dette metafysiske svangerskapet. At fødselen vil igangsettes. Hva skal fødes? Hva er jeg svanger med? Nei, det vet faktisk ikke jeg, engang. Vi får se da. Jeg er forberedt på det meste.  

- Månebarn