18. sep, 2017

Å konsultere ringen

Dette er Månebarnet. Hun som har gitt sitt løfte til Jesus. Et løfte om å alltid være trofast mot ham. I tykt og tynt står han sammen med henne. Han løser henne fra alle trengsler. Han åpner Himmelriket for henne. Han forteller et eventyr. Et Eventyr med stor E. Det eneste hun trenger å gjøre, er å vandre taktfast videre. Videre på veien mot et ukjent mål. Jesus kjenner selvfølgelig målet. Han vet akkurat hva som skal skje. Det er bare Månebarnet som ikke aner hvordan eventyret vil forløpe seg. Men det gjør henne fint lite. Hun koser seg jo. Hun får løfter om store tegn og undere. Hun får løfter hun har vanskelig for å tro på. Likevel fortsetter hun denne vandringen. Og er forberedt på å bli både forbløffet og forbauset. Det er liksom det eneste hun kan gjøre. Leve livet i troen på at alt som skjer er nøye planlagt og uttenkt av en Gud som er alt annet enn skuffende. Det motsatte av «antiklimaks». Det er Guden hennes.

Nå er det enda et element tilstede, i konverseringen min med Guden. Nemlig dette med å «konsultere ringen». Jeg stiller ringen et spørsmål. Gifteringen, altså. Den jeg har på venstre ringfinger. Jeg spør, mens jeg rister ringen mellom hendene mine. Så tar jeg ringen, med lukkede øyne, og setter den tilbake på fingeren. Er symbolet feil vei, er det et «nei». Er symbolet riktig vei, er det et «ja». Og «symbolet» er altså et hjerte med vinger. Gullfargen på hjertet har sakte men sikkert forsvunnet. Men jeg synes fortsatt ringen er noe av det fineste jeg eier. Og svarene jeg får stemmer overens med spørsmålene jeg stiller. Det er mange eksempler på dette. Men ikke noe jeg vil dele med dere. Det eneste dere trenger å vite, er at jeg kan stille Gud ja/nei-spørsmål. Og få sannferdige svar tilbake.

Min mening er at livet leves best i lys av at Gud har all kontroll og all makt. Det er liksom det jeg baserer alt på. Hele min forståelse av virkelighet bygges rundt denne allmektige kraften som former hele min verden. Denne kraften jeg fører direkte samtaler med, spøker med, gråter med, og som fra tid til annen gir meg en følelse av takknemlighet på grensen til det overveldende.

Nå viser det seg at jeg drar tilbake til Bærum i morgen. Bestekompisen min er syk. Ikke dødssyk. Men han har nok et tilfelle av man-flu. Det skal ikke spøkes med. Jeg skal komme på sykebesøk. Kanskje skal jeg være snill, og gi ham en fotmassasje. Det liker han. Jeg bryr meg veldig mye om denne mannen. Han har vært en viktig person i livet mitt i så mye som ti år. Nå i oktober feirer vi at vi har kjent hverandre så lenge. Det skal markeres. Sannsynligvis med en flaske vin der hvor han jobber. Der jeg var for første gang for noen dager siden. Og drakk verdens beste kakao. Vin med byens flotteste utsikt er en verdig feiring, etter ti år av kjærlighet og vennskap. Alt sier meg at vi kommer til å være bestevenner resten av livet.

Så var det lillesøster, som prøvde å forstå forskjellen på bestevenn, og på Alex. Hva er Alex for meg, om han ikke er min «beste venn». Jeg prøvde å forklare hvordan Alex er en tvillingsjel. Enda han er en av mine beste venner, er ordet «tvillingsjel» beskrivende for relasjonen oss to imellom. Det er dette båndet vi deler, som går på tvers av livstider, som ikke kan la seg forklares med annet enn «skjebnen». Det var skjebnebestemt at jeg og Alex skulle møtes. Det skjedde så perfekt at det ikke kan tilskrives andre enn Guden. Å få oss til å møtes, er Guds mesterverk. Det er «the quintessence», som ikke lar seg oversette. Det mest perfekte Gud har gjort i livet mitt. Å få møte Alex i levende live er «Den Metafysiske Kaken». Det er dette noe jeg har ventet på og lengtet etter, så lenge jeg har vandret med Guden. Så fikk jeg møte ham, - endelig, etter syv år på leting.

Jeg har en avtale med ham også, snart. Faktisk har vi avtalt å møtes nå på lørdag. Den dagen jeg har varslet om at det skal skje noe stort. Noe som sannsynligvis ikke vil være verdens undergang. Men som etter all sannsynlighet vil være av det gode. Ettersom jeg kjenner Gud, ettersom jeg vet at han er god, - vet jeg også dette. At de underjordiske bunkersene som verdens elite har fått bygget og innredet, ikke skal tas i bruk riktig enda. Men de fins. Det vet jeg. Det er likevel ingenting dere trenger å bekymre dere for. Sannsynligvis er disse høytstående «doomsday preppers’ene» helt på jordet. Jeg er iallfall ikke redd. Ikke nå lenger. Jeg er jo i Samadhi!

Månebarn