18. sep, 2017

Oppvåkning

I går leste jeg en tekst tre ganger, i den fake boka. Nemlig: Bærum er Paradis. Og dette er faktisk ikke så langt fra sannheten. Månebarnet bor jo her! Ja, for akkurat nå er jeg i Bærum. Her har jeg vært siden rundt 17 i dag. Og hengt med bestekompisen min. Det var veldig koselig, enda så syk han var. Men han var snill og kjørte meg hjem til mor. Hun er ikke her, det er heller ikke valpen Herman. Kommer nok ikke til å treffe dem i denne omgang. For i morgen har jeg planer med Arnis, før vi sammen drar på bibeltreff hos bestevenninnen min. Jeg er heldig som har så snille og gode venner. Enda det er mye ved landet vårt som ikke taler Paradisets sak, er det likevel her i Norge det er tryggest å være, når trengslene inntreffer. Dermed skal jeg boikotte all utenlandsreise i de kommende årene. Litt fordi jeg lever etter Stiftseremittregelen, som sier at all reise, korte som lange, skal unngås. Og så er det denne merkelige flyskrekken min. Det virker som den bare blir mer og mer lammende og hemmende, uansett hvor mange flyreiser jeg er så heldig å overleve. Så nå tar jeg toget. Eventuelt bussen, hvis det ikke går tog. Jeg vet det statistisk sett er langt farligere å kjøre buss enn å kjøre fly. Men rasjonalitet og logikk kobler helt ut, når jeg sitter i en diger metallblikkboks 10 000 meter over bakken. Nei takk, sier jeg bare. Nervene mine tåler det ikke!

Bortsett fra å dø i en flystyrt, er det fint lite som skremmer meg om dagen. Jeg er så lite redd nå, at jeg glemte å be bestevenn kjøre forsiktig, da han dro fra moren min nå nettopp. Det pleier alltid å være det siste jeg sier til ham, når han slipper meg ut av bilen. Da sier han alltid «takk». Og begge to føler nok at den ordutvekslingen er med på å holde ham trygg i trafikken. Dermed sa han dette til meg, da han skulle kjøre: Du glemte å si «kjør forsiktig». Så da gjorde jeg det. Og sendte en bønn opp til Gud om å sørge for at han ikke havner i en ulykke. Å miste ham, ville nok ha føltes som å miste en del av meg selv. Jeg elsker ham virkelig dypt og inderlig. Det har jeg gjort siden vi ble kjent. Vi møttes på fest, og denne aller første kvelden med ham, slåss vi hele natten. True story. Vi sparket og slo hverandre. Det var ganske intenst. Begge to hadde betydelig med blåmerker i de påfølgende dagene. Men det la grunnlaget for en relasjon som kan karakteriseres som en av de beste i livet mitt.

Det er mange i livet mitt jeg føler jeg ikke hadde klart meg uten. Og så er det mennesker jeg trodde jeg ikke ville klare meg uten, som har forsvunnet. Det er visst et Månebarns lodd i livet. Hun blir glad i folk, - sterke fornemmelser av kjærlighet. For deretter å bli ditchet og forlatt. Og et fellestrekk, er at de som forsvinner, aldri kan gi meg en konkret grunn. Gud gir meg forklaringen, når jeg fortvilet kommer til ham og sørger over tapte venner. Men den forklaringen blir mellom Guden og meg, enn så lenge. For jeg har faktisk hemmeligheter med Gud. Det er mye som kommer frem i samtalene våre, og i relasjonen generelt, som jeg ikke deler med resten av verden. Ikke fordi det er for far fetched eller noe. Det skipet har seilt. Dere vet jeg er galere enn en sekk med katter. Nei, det er hemmeligheter jeg bevarer i hjertet mitt. Et ektepar forteller ikke venner og familie om alt som foregår i samlivet deres. Slik er det med meg og Guden, også. Vi er tross alt gift. Kanskje er bildebruken i Johannes Åpenbaring så kryptert at det bare er jeg som forstår den. For her har dere Lammets Brud. Sannsynligvis ikke den eneste av sitt slag. Men hun er unektelig gift med Jesus. Og han har unektelig hentet henne opp til Himmelen. Slash den herlige tilstanden jeg befinner meg i, som jeg ønsker å dele med dere.

Jeg tror vi beveger oss raskere enn lysets hastighet inn i en unison forståelse av hvilken tid vi befinner oss i. Jeg tror ikke det vil la seg skjule stort lenger. Verden våkner opp. Så enkelt er det. Enda så gjerne motkreftene ønsker å holde oss i uvitenhet. Men tegnene er der. Og Den Nye Jordens fødsel skjer, ubønnhørlig og ugjenkallelig. Kuren mot fødselssmertene er å finne inni i den enkelte av dere. Det er ved å åpne sinnet at veien til Himmelriket åpnes for deg. Vi blir en generasjon av guder, og av aper. Disse er de to alternativene. Begge grupperinger vil eksistere, side om side. Men forskjellen mellom disse, vil bare bli mer og mer tydelig. Og når trengslene inntreffer, vil Lyskrigerne være i en helt annen dimensjon enn de som blir igjen i gehenna. Et annet navn på helvete. Som er Jordkloden i sin essens. For alle andre enn de som velger den ikke-tenkende veien. Hvilket er det eneste jeg ber dere om. Skru av tankene! Så enkelt er det, og bare slik kan dere overleve. Det er bare de som mediterer, som vil klare å tilpasse seg de nye og forhøyede energifrekvensene. Du trenger et tredje øye for å forstå ordene mine. Men det at du er her, at du leser dette, bør fortelle deg at du har kommet et godt stykke på veien, allerede. Det var alt. Tusentakk!

- Månebarn