19. sep, 2017

Det viktige brevet

Jeg har vært hos min aller beste venninne, nå i kveld. Hun er et av de mest fantastiske menneskene jeg kjenner. Det er så mye gudsnærvær i møtene våre. Denne kvelden var intet unntak. Jeg hadde tatt med meg en annen god venn. Nemlig Arnis. Han er også over gjennomsnittet glad i Jesus. Det er så fint å møtes rundt en felles kjærlighet til ham. Vi satt i 45 minutter og bare sugde inn hans kjærlighet til oss. Det var ingen av oss som fikk de store åpenbaringer i soakingen. Men det gjorde ikke så mye. Det er godt å bare være stille med Gud også, noen ganger. For min del var det ikke helt stille. Jesus og jeg hadde en fin samtale. Han ber meg stole på ham. Han har bedt meg stole på ham i åtte år. Er det én ting Jesus gjentar til det kjedsommelige, er det at jeg må stole på ham. Han har kanskje brukt de siste åtte årene på å vise meg at han er til å stole på. Klarer jeg å stole på ham? Eller lekker silen vann? Her må jeg svare «både og». Enda jeg vandrer i ferdiglagte gjerninger hver eneste dag, - synkronisiteter så overveldende at jeg blir satt ut, er det fortsatt en liten del av meg som alltid forventer små og store katastrofer.

Enda jeg nå befinner meg i en tilstand av enhet med Universet, med Gud, - er det ting som skjer som frarøver meg min vante sinnsro og sjelefred. Helt konkret er det et brev jeg venter på. Et brev som er kjempeviktig. Og som ble sendt 7. september. Men som ikke har kommet i posten enda. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at brevet ble sendt til den adressen jeg flyttet fra i mars. Det jeg håper, er at brevet har blitt sendt i retur til avsender, og at det blir sendt til min nåværende folkeregisteradresse. Hvis ikke kan jeg vinke farvel til leiligheten.

Moren min stresser meg litt, også. Hun er ikke noe annet enn snill. Men hun maser om ulike romløsninger som kan brukes i leiligheten. For å lage soverom og walk-in-closet separat fra stuen. Men ettersom jeg er i den formening at jeg ikke eier denne leiligheten på papiret, før brevet er mottatt, underskrevet og sendt tilbake, føler jeg ikke helt for å planlegge oppussing riktig enda. Det bare stresser meg. Men skal nok klare å velge ut en fin grønnfarge til veggen bak den rosa sofaen.

Alle jeg lufter min bekymring for, sier noe i nærheten av dette: Jeg føler Gud sier veldig tydelig at alt er i hans sterke hender. At dette kommer til å gå helt fint. Han formidler at du bare må stole på ham. Snakker jeg med Gud om det, er det akkurat det samme. At dette er et skjær i sjøen, men at kapteinen på skuta er så dyktig, dreven og erfaren, at litt vanskeligheter bare er en spennende utfordring. Så skal det sies at intet er en utfordring for Guden. Det er bare jeg som føler denne spenningen er uutholdelig. Jesus blunker skøyeraktig og rister litt på hodet.

Stol på meg, jenta mi!

Jaaaa – herregud. Jeg prøver! Jeg gjør virkelig det. Selv i Samadhi er visst farvannet krevende.

Jeg sa aldri det skulle være enkelt. Men erfaring burde vise deg at ting alltid ordner seg. På måter så perfekte at du skulle trodd Gud selv orkestrerte dem.

Er det ikke nettopp det du gjør?

Hva tror du, da?

Jeg lever i troen på at ingenting skjer, som ikke du har full kontroll over. Men hele min verden raser sammen, om jeg ikke får det brevet snart.

Du har en rar måte å beholde roen på. Du vet jeg aldri vil utsette deg for skuffelser og nederlag. Du lever i troen på at jeg bare vil deg vel. Du burde ta patent på ordet «pronoia», som er det motsatte av «paranoia». Tanken om at Universet konspirerer for å hjelpe deg. Men likevel forbereder du deg på å krype inn i den mørke hulen din og dø. Alt på grunn av litt post-trøbbel.

Kanskje jeg bare stresser så mye, for å skape litt spenning i hverdagen?

At du rett og slett ønsker alt av utfordringer og vanskeligheter velkommen. For å observere hvordan jeg stilner stormen og tar deg trygt i havn.

Hvor «havnen» er leiligheten på Stabekk. Jeg kommer meg dit.

Ser du? Du trengte bare å snakke litt med meg om det. Er du rolig og trygg? Er tilliten til min allmektige tilstedeværelse tilbake?

Hmm… jeg tror det.

Supert! Skal du legge deg med ja-følelse?

Jeg skal legge meg med den beste følelsen. Følelsen av å være ett med Gud.

Gud og Andrea er ett. Vi er så sammensveiset nå, at du noen ganger ikke vet om det er jeg eller du som sier ting. Og når sant skal sies, er det ikke store forskjellen, heller. Herregud og Månebarn er bare to ulike sider av den samme mynten. Ser du Månebarnet, ser du Gud. Det sier Gud, men det kunne like gjerne vært du som sa det. La meg bli boende her, i dypet av ditt vesen. Så lover jeg deg all Himmelens velsignelse. Tusentakk! :-*  

- Herregud og Månebarn -