21. sep, 2017

Litt reklame

God ettermiddag, kjære dere! Jeg stikker innom for å fortelle om noe som er litt kult. Og for å reklamere litt for min kjære mamma, og det hun driver med. Hun er nemlig kvinnen bak TRE-øvelser her i Norge. Dette er en forkortelse for Trauma Releasing Exercises. Hva det er, ligger litt i navnet. Ved å fremkalle spesielle ristebevegelser i kroppen, kan man rett og slett riste ut stress og traumer. Moren min har i flere år utdannet terapeuter og annet helsepersonell i metoden. Og mange av pasientene som bruker dette, opplever veldig gode resultater. De som aldri har sovet en full natt hele livet, klarer endelig å skru av det overaktive systemet, og sove hele natten gjennom. Moren min har hatt Utøya-ofre hos seg, som har fått bearbeidet traumet fra 22. juli 2011, mye bedre enn en psykolog og tradisjonell terapi ville fått til. Metoden er utviklet av en mann i USA som heter David Berceli. Han oppdaget at barna som skalv og ristet under bombeangrep i et krigsherjet land, kom seg raskere ut av skrekken, enn de voksne i samme bomberom. Det er verdt å lese om, og kanskje prøve. Særlig dersom du sliter med PTSD eller andre stressrelaterte plager.

Dette er vel og bra. Men det kule jeg skulle fortelle om, er noe moren min delte med meg nå i dag. Det viser seg nemlig at TRE-øvelsene er hva som ligger til grunn for Thelmas epilepsi-liknende anfall, i filmen med samme navn. Filmen som jeg og Alex var og så premieren på, forrige fredag. Hovedrolleskuespilleren Eilie Harboe hadde fått opplæring i disse risteøvelsene, for å bruke det i filmen. Og noe av det presse og media har sagt om filmen, er at anfallene ser veldig ekte og naturlige ut. Thelma er faktisk Norges kandidat til Oscar dette året. Det kan potensielt sett være en døråpner for moren min. Enda businessen går bra som det er.

Det var noe pussig som skjedde, på kinoen forrige uke. Jeg var jo litt syk. Om det var virus eller spirituelt, er litt uvisst. Kim sa det definitivt var en spiritual flu. Det er ikke så viktig, igrunn, hva det var. Det er så godt som over nå. Men på fredag, idet Joachim Trier, barne-Thelma og voksen-Thelma kom for å introdusere filmen, hadde jeg et voldsomt hosteanfall. Jeg hostet og hostet, tårene rant, og jeg ble bare flauere og flauere. Alle i den fullstappede salen hørte at jeg var tilstede, for å si det sånn. Så var det over. Da filmen begynte, var det ikke et eneste host. Kan det tenkes at jeg hadde en forkjølelse slash influensa, som Gud skrudde litt av og på, ettersom det passet ham? Det er litt slik med MS, iallfall. Den verste bursdagsgaven jeg har fått i hele mitt liv.

Nå skal jeg snart dra fra Fredrik. Kofferten er pakket, og det er ikke lange turen fra ham til toget. En tur som er ganske krevende. Men ikke langt. Det sier litt om funksjonen min. Likevel kommer jeg meg alltid dit jeg skal. Og når jeg er sammen med Alex, får jeg lov til å støtte meg til ham, når beina bestemmer seg for å skru seg av. Eller er det Gud som bestemmer seg for å skru av beina mine? Kroppen min lever sitt eget liv. Det er aldri godt å si hvordan funksjonen kommer til å være, når jeg våkner om morgenen. Men jeg er fornøyd og takknemlig uansett. Og tror jo det på sikt vil være mulig å bli helt frisk. I så fall skal jeg gå en pilgrimsvandring. Bare for å feire at jeg kan gå, - ved å gå latterlig langt. Tenk den følelsen jeg vil ha, når jeg endelig ankommer bestemmelsesstedet, da!

Det er mye jeg fantaserer om å gjøre, dersom jeg en vakker dag blir helt frisk. Men jeg nyter veien dit, også. Det er viktig å sette pris på alle ting som skjer, mens man beveger seg mot det man lengter etter. Gud pleier å si at Reisen er Målet. Likevel er det dette Målet jeg drømmer om. Både på det metafysiske plan, og på det fysiske. Jeg er spesielt takknemlig for alle dere. At dere vil følge meg på veien. I går sendte jeg en oppriktig bønn opp til Gud. Om at han må velsigne dere rikelig, i alt dere gjør. Og bønnene mine har mer virkning enn jeg noengang ville trodd eller fattet. Det sier Josh, og det tror jeg på. Det var alt. Tusentakk!

- Månebarn