22. sep, 2017

Det viktige brevet har kommet

Lånedokumentene har ankommet. Nå er alt underskrevet av meg, og av mine to vitner. Disse er min mor, og min bestekompis. I morgen sendes alt i retur til Lindorff. Det er ikke ofte noen blir glade for å få et brev fra disse. Men jeg er ikke noe annet enn overlykkelig. Nå føles det enda mer virkelig, dette med at jeg er eier av en leilighet. Men idet jeg skriver den forrige setningen, kjenner jeg at det enda ikke har gått opp for meg. Nei altså. Jeg må nok ha nøklene i hånden. Se alt ta form etter mine ønsker. Flytte offisielt inn. Bo der i noen uker. Først da vil jeg innse at nå trenger jeg aldri mer å betale i dyre dommer for et bosted som aldri kommer til å bli mitt. Jeg har betalt leie siden jeg var 19. Det er mange tusenlapper. Nå vil tusenlappene gå til et lån som sakte men sikkert vil krympe. Det er liksom litt bedre, det. Jeg tror ikke jeg kommer til å være så fattig resten av livet, som jeg er nå. For fremover vil det bli veldig trangt økonomisk. Jeg sa til moren min, sånn halvveis på spøk, at nå må jeg slutte å spise. Så sa jeg til Gud, veldig oppriktig, at dersom jeg faktisk slutter å spise, er det sjokolade jeg kommer til å savne mest. For det er en mulighet for at fastingen min kommer til å bli permanent. Det er fullt mulig å leve uten næring i form av mat og drikke. Du må bare være dreven nok i kontemplasjon. Og det kan jeg faktisk påberope meg å være. Akkurat.

Jeg gjør nytte av tiden det tar fra jeg går og legger meg, til jeg faktisk sover. Mesteparten av tiden ligger jeg og tenker på ingenting. Det er ganske deilig. Dere burde prøve. Når jeg ikke mediterer, skriver jeg bønnelogg. Bønneloggen er ikke en loggføring av bønnene mine, som dere kanskje skulle tro – men en direkte samtale med Gud. Dere har fått se noen eksempler på hvordan dette utarter seg. Og slik har jeg brukt alenetiden min i seks år. Dialogen Guden og meg imellom, har blitt en essensiell del av mitt åndelige liv. Vi kan snakke om alvorlige ting, vi kan spøke, og noen ganger skjeller jeg ham ut. Tidligere i kveld sa jeg han var full av dritt. Han blir ikke sint eller fornærmet. Når sant skal sies, var det faktisk han som sa jeg skulle skrive det. Det er Gud som forteller meg alt jeg skal skrive. Selv korte tekstmeldinger. Sånn har det også vært i seks år. Vi nærmer oss jubileet for automatskrivingen min. Det var 5. oktober 2011 at det aller første dokumentet ble skrevet på denne måten. Med ord som bare fosset ut av fingrene mine, og opp på skjermen. Hva som ble skrevet, er ikke så viktig akkurat nå. Men jeg er veldig lei meg for at dokumentet gikk tapt. Det hadde vært gøy å lese gjennom.

Det var mye som skjedde 5. oktober det året. For det første, var dette den aller første gangen Guden fortalte meg Hvem Jeg Er. Hvem er det? Jeg kan dessverre ikke fortelle det, for jeg tror det ikke selv. Noe annet som skjedde, var den ekstreme åndsdåpen som sannsynligvis var noe helt annet enn en tradisjonell åndsdåp. Det var den dagen Guden flyttet inn i meg. Som å svelge et neshorn eller en elefant gjennom kronechakra, en åpning øverst på hodet. Jeg har skrevet om det før. Men dersom dere er interesserte, deler jeg det med glede en gang til. Kanskje det er en idé til et innlegg. Å skrive om alt som skjedde 5. oktober 2011. Kanskje jeg skal skrive om det 5. oktober i år. Lager et memo i hjernen, så jeg ikke glemmer det. Hvilket vil si at jeg ber Gud minne meg på det, når dagen kommer.

Så er det visst en viktig dag rett rundt svingen. Lørdag 23. september. Om den blir like livsforvandlende og innholdsrik som 5. oktober 2011, stiller jeg meg tvilende til. Når sant skal sies, tror jeg egentlig ikke det kommer til å skje noe utenom det vanlige. Ikke annet enn at jeg skal kjøre buss med Alex, Sofia og søsteren hennes. Og bruke et par nye sko – hvis været tillater det. Men så er det dette elementet med at Gud faktisk gav meg denne datoen i sommer. Han har aldri gjort det tidligere. Gitt meg en dato. Alle andre «viktige» datoer, har vært ulike teorier det store internett har hatt om dommedag, Jesu gjenkomst, opprykkelse, - you name it. Og verdensveven har en hel del fantasifulle tanker om hva som skal skje nå, også. Men slik jeg kjenner Gud, er det som faktisk skjer, langt fra hva noen har klart å forestille seg.

Men dere hører fra meg før den tid. Det er fortsatt ikke wi-fi hos moren min. Så jeg poster blogginnelgg med mobilen som modem. Det går treigt, og jeg må alltid tenke på databruken min. Vet ikke hvor lenge jeg gidder å bli her, så sannsynligvis reiser jeg tilbake til Fredrik lørdag kveld. Eventuelt på søndag, så jeg får gått i kirken med Arnis. Det vil være en ganske stor dag i livet hans. Den første søndagsmessen som katolikk. Selvsagt vil jeg være med på det!

Nå må jeg sove. Det er en stor dag for Arnis i morgen, også, skjønner dere. Det er nemlig konfirmasjonen hans. Den dagen han innlemmes i Kirkens Fulle Fellesskap. Og jeg er så heldig at jeg får være fadder. Det gir en ansvarsfølelse. Vi kommer nok til å snakke mye om Gud og det som hører ham til, i tiden fremover. God natt da, dere. Sannsynligvis sover dere som steiner. Skal prøve på det samme. Takk for meg!

- Månebarn