23. sep, 2017

Verden gikk ikke under i dag heller

Gud vet at jeg har gruet meg til i dag. Ikke fordi jeg har trodd at verdens undergang var kommet. Men fordi han allerede i sommer varslet om at noe skulle skje. Om det ville være noe fælt eller noe fint, har jeg ikke helt tatt stilling til. Men jeg var forberedt på at ingenting utenom det vanlige kom til å skje. Og det var akkurat det som skjedde. Ingenting, altså. Jeg vil ikke si jeg er spesielt skuffet. Med tanke på alle scenarier som har blitt fantasert om på internett, var det kanskje godt at ingenting skjedde. Her har de snakket om at Jordkloden ville krasje med en annen planet, at de rettroende ville bli hentet opp til Himmelen, at tredje verdenskrig ville begynne. Jeg har lest mange fantasifulle teorier. Heldigvis, kan man si, tok alle feil.

Men det har skjedd noe fint i dag. I går var jeg fadder for en sekstiåring som har valgt å følge den katolske veien. I dag ble jeg spurt om jeg ville være gudmor, for en liten jente som enda ikke har kommet til verden. Det er en flott og sterk kvinne jeg kjenner, som skal føde barn. Termin er i slutten av oktober. Og ettersom denne kvinnen ser meg og min gudsrelasjon som en ressurs, og ikke som det reneste svada, har hun bestemt seg for at jeg vil være den perfekte gudmor. Jeg vil tilføre et element av tro til den lille, og lære henne om hvor god Guden vår egentlig er.

Det som har skjedd i dag, har gått nesten som planlagt. Bortsett fra én liten ting. Vi skulle ta en busstur fra Sandvika, for å se på spennende arkitektur rundtom i Bærum. Men en halvtime før bussen skulle gå, viser det seg at bussen som Alex skulle ta til Sandvika, hadde kjørt rett forbi ham. Da rakk han ikke avgangen fra Rådhuset 13:30. Jeg, Sofia og søsteren hennes, fant ut at vi like gjerne kunne hoppe på bussen uten Alex. Så viste det seg at bussen kjørte forbi et stopp like ved der Alex befant seg. Så etter kort tid fikk Alex komme på bussen, han også. Da løste det seg på en ganske perfekt måte. Dermed ble det en fullverdig sightseeing-tur på plasser i Bærum jeg aldri har ofret en tanke. Det er virkelig mange spennende hus her!

Etter bussturen, bestemte vi oss for å gå på kafé. Valget falt på Fellini, som ikke er der jeg er oftest. Alle fire bestilte noe å spise. Jeg gikk for en pizza Capricciosa. Så var det gratis kaffe inkludert i prisen. Pizzaen var kjempegod, og jeg ble stappmett. Kaffen var også midt i blinken. For ikke å snakke om selskapet. Det er alltid hyggelig å presentere vennene mine for hverandre, og oppleve at alle koser seg. Alex og Sofia møttes da jeg feiret bursdag i sommer. Men nå fikk de blitt litt bedre kjent. Enda Sofia var ganske trøtt. Hun er ikke som meg. Jeg kan være fullstendig oppegående på dagtid, uansett hvor lite søvn jeg har fått. Skal ikke si det ble spesielt mye søvn i natt. Men noen timer ble det heldigvis. Og jeg var den eneste som var tidsnok til avtalen vi hadde.

I natt skal jeg visst sove et helt annet sted. Jeg skal være kattepasser hos en dame som bor noen minutter unna Asker. For en katt jeg aldri har møtt, i et hus jeg aldri har vært i. Men når lillesøster fortvilet spør om jeg kan hjelpe henne, prøver jeg så godt jeg kan å legge til rette så hun får viljen sin. Det innebærer at Arnis må hente meg der i morgen tidlig, så vi rekker kirken klokka 11. Av en eller annen grunn føler jeg Gud sier det er ekstremt viktig at jeg går i kirken i morgen. Så da prøver jeg så godt jeg kan å legge til rette så han får viljen sin.

De nye skoene ble forresten brukt både i går, på fermingen til Arnis, og i dag, på kulturell rundtur i Bærum. Er de ikke fine? Heldigvis var det opphold hele tiden vi var ute, så jeg fikk bruke det antrekket jeg allerede hadde planlagt. Det er litt hæl på skoene, men ikke høyere enn at de går bra å gå i, selv når beina svikter. Jeg kom meg til toget i dag tidlig, uten store problemer. Men da jeg skulle hjem valgte jeg å ta en taxi. Etter en aktiv dag med mye gåing, er det ikke nok styrke i beina til å gå den korte turen fra togstasjonen og hjem til moren min. Jeg har nok egentlig krav på gratis taxi. Men da jeg søkte sist, fikk jeg avslag. Grunnen var at jeg kan gå 500 meter. Men 500 er nå for tiden altfor langt, og det skal være en veldig god dag, hvis det er rekkevidden min. Trist er det, men det er nå engang bare en del av livet. Kunne hatt det mye verre. Sånn må jeg tenke, og det er min evne til å jamföra, som hindrer meg i å legge meg ned og dø – når kroppen bare blir dårligere og dårligere.

Men MS er likevel en fotnote i livet mitt. Det som tar størst plass, er relasjonen til Gud. Å leve livet i lys av at alt som skjer er nøye orkestrert og planlagt av en som legger de beste planer, - det er Veien. Jeg husker ikke hvordan jeg klarte å fungere, før Gud gav seg til kjenne for åtte år siden. Hvilket minner meg på noe. Da vi satt på kafé før bussturen, sa Gud dette til meg: Ni år. Nå er jeg i gang med min åttende høst på Veien. Hvilket forteller meg at dette metafysiske svangerskapet sannsynligvis ikke vil være over, før jeg er i gang med den niende. Eller mitt trettiende leveår. Det er en fin alder å bli mor. Men akkurat hva jeg er svanger med, hva som skal fødes, - det er en evig gåte. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er spent. Og litt lei. Av å befinne meg i et vakuum mellom hellighet og helvete – hvor helvete er kaninen i tvangstrøye. Men hei! Jeg koser meg – mens jeg ber Guden få ut finger’n og befri meg fra tvangstrøyen. Slash få ut denne hersens babyen!

- Månebarn