26. sep, 2017

Å seile i tåke

Som Månebarn er man ikke immun mot svingninger i følelseslivet. Når sant skal sies, så tror jeg muligens humøret svinger særlig mye, når du er Månebarn. Jeg siterer The Cats, i sangen «Moonchild»: And the way your mood can change, it’s unpredictable as rain. You’re as wild as a winterswind on a raging sea. Men noe som er nytt for meg, er at selv i vonde sinnsstemninger, er havet blikkstille og glassklart. Som bare er et bilde på hva som foregår i dypet av mitt sinn. Det er så stille. Så velsignet stille. Det er nesten så stille at det er vanskelig å skrive blogg. Det er ingen tanker. Ingenting jeg vil ha ut. Så blogginnleggene kommer bare når Gud har tanker, når han har noe som vil ut. Så bruker han meg og mine fingre. Jeg skal ikke skrive et brev fra Gud nå. Men jeg har stemmen hans i hjertet, som gir meg ordene som skal ned på papir – eventuelt opp på en dataskjerm.

I dag har vært en helt grei dag. Det har ikke vært de største ting som har skjedd. Humøret har ikke vært på topp. Tidligere i kveld spurte jeg Alex om vi kunne prate litt på telefon. En samtale med ham pleier å snu om på negative følelser. Og det hjalp faktisk ganske mye. Nå har jeg det en hel del bedre. Det hjalp også å meditere med Alex, som vi gjorde hver for oss – men helt samtidig. Jeg er fortsatt overbevist om at to stykker som mediterer sammen, kan oppnå noe i nærheten av telepatisk kontakt. Vi er fortsatt ganske synkrone, med finurlige sammentreff i hverdagene våre. Som for eksempel i dag. Jeg visste det lå litt Dronning Sjokolade i huset til Fredrik. Så jeg lurte på om jeg kunne få det som var igjen av platen. Det fikk jeg. Og merket at humøret ble litt bedre, da jeg spiste den. Det måtte jeg selvsagt dele med Alex. Han er nesten mer sjokoholiker enn meg. Da sa han at han også hadde spist det i dag. Akkurat samme type.

Det er mange eksempler på hvordan små detaljer i livene våre ser ut til å svare til hverandre. Ting som skjer i mitt liv, og så skjer noe liknende i livet hans. Som navnene til mødrene våre. Begge to har «Maria» inni der et sted. Og den dagen Alex sin mor kjøpte hytte, kjøpte min mor en båt. Vi har begge to valgt oss aliaser fra Den Uendelige Historie. Vi har begge to kroniske, autoimmune sykdommer. Vi var begge i Italia i sommer. Han med sin far og bror, jeg med min mor og søster. Det er flere eksempler, også. Og det fortsetter å komme eksempler. Det blir nok flere og flere av disse synkrone sammentreffene, etter hvert som vi mediterer sammen. Jeg er så glad jeg har funnet en Alex som vil følge meg på reisen, og som gir konstruktive tilbakemeldinger på det jeg deler med ham. Han er virkelig gull!

Men ja. Humøret har ikke vært det beste det siste døgnet. I samtale med Gud tidligere i dag, sammenliknet jeg det med å seile i tykk tåke. Havet er blikkstille. Men noe sørger for at jeg ikke ser de største lyspunkt mens jeg seiler. Det er ikke mørkt. Jeg føler ikke jeg er i dyp fortvilelse. Likevel kunne jeg hatt det mye bedre. Og samtidig føler jeg meg som den heldigste på Jordkloden. Hvordan?, spør dere kanskje. Det er en gåte, selv for meg. Hvordan kan jeg være lykkelig, selv når ja-følelsen er uteblivende? Månebarnet er et paradoks. Hun kan føle seg utrolig velsignet og elsket, samtidig som… nei, jeg vet ikke. Det stoppet opp der. Kanskje hun bare føler seg velsignet og elsket, og det er det. Når jeg ikke klarer å sette ord på det, må jo det bety at det ikke skal snakkes om. Kanskje nei-følelsen bare er tilsynelatende, og at jevnt over er jeg i noe i nærheten av en euforisk ekstase.

Jeg tror faktisk det. Dette er en ærlig blogg. Jeg deler med dere selv de vonde tingene som skjer, selv de nedbrytende tankene mine. Men nå, når jeg har luftet følelsene mine for dere, var det plutselig ingen nei-følelser igjen å snakke om. Det er noe å ta med seg inn i det som trolig blir nok en insomnia-natt. I morgen skal jeg på gudstjeneste på Blakstad. Det er det psykiatriske sykehuset hvor jeg har tilbragt nesten to år av livet mitt. Og her er noe som er karakteristisk for meg. Blakstad er et velsignet sted i livet mitt. Det er her jeg har blitt kjent med Gud, i flere omganger. Ja visst har det vært helvete å være innelåst. Men som jeg snakket om for noen dager siden, så er jeg i en niårig tilstand av metamorfose. Og da har Blakstad vært et ypperlig sted, for å bli en sommerfugl. En skapning som fortsatt befinner seg inne i puppen. Selv jeg er spent på å se hva som kommer ut, - på Herrens dag, den store og strålende. Akkurat.

- Månebarn